Klimaetaten påpeker at ikke alle utslipp kan gå like raskt til null. Utvalget bør derfor vise sektorvise målbaner for klimagassreduksjon frem mot 2050. Målbanene må også ta høyde for at klimamålet om å redusere utslippene med 55 prosent innen 2030 skal nås. Målbanene vil være viktige verktøy for å se hvilke sektorer hvor det haster å finne tiltak for å oppnå målene.

Klimakur kan være en viktig kilde her for hvilke utslipp det er mulig å redusere frem mot 2030. Ettersom ambisjonsnivået er økt fra 50 til 55 prosent vil det imidlertid kreves ytterligere tiltak sammenlignet med det som er skissert i Klimakur 2030.

Karbonrike arealer som skog og myr har en helt sentral rolle i klimaarbeidet, både for karbonlagring og klimatilpasning. Hensynet til naturmangfold inngår også i arbeidet med klimatilpasning. Arealbruksendringer som nedbygging av myr og avskoging er en sentral årsak til både klimakrisen og naturkrisen. Utvalget bør se på hvordan regelverket bør innrettes for å sikre at drenering og ødeleggelse av myr ikke tillates, verken for nydyrkingsformål eller utbygging av vei og annen infrastruktur, bolig, næringsutvikling m.m.

Avskoging bør også unngås. Basert på fremskrivningene i Solberg-regjeringens klimaplan[1], vil skog- og arealbrukssektoren få et bokført utslipp på 18 mill. tonn fra sektoren i 2030. Dette er medregnet bruk av kompensasjonsmekanismene i skogregelverket. Utslippsgapet kommer i tillegg til behovet for utslippskutt som følge av Norges utslippsforpliktelse etter EUs innsatsfordelingsforordning. Uten bruk av kompensasjonsmekanismene under EUs skog- og arealbruksregelverk så vil de bokførte utslippene fra sektoren være på rundt 27 mill. tonn i 2030. Med forslaget til innstrammet regelverk i forbindelse med EUs “Fit for 55” og skjerpete skogforpliktelser for landene, så antar vi at dette utslippsgapet vil øke. Avskoging, det vil si permanent omdisponering av skogarealer til andre formål, står for størstedelen av disse utslippene. Virkemidler for å unngå eller begrense avskoging er derfor helt sentralt og vil ha effekt også på kort sikt.

Virkemidler for å øke opptaket i forvaltet skog bør innrettes helhetlig slik at de både hensyntar behovet for skogråstoff i det grønne skiftet, opptak og karbonlagring, samtidig som man sikrer skogens evne til klimatilpasning og naturmangfold.  I denne sammenheng bør man vurdere hvordan ulike former for skogsdrift og hogst påvirker karbonlagring både i trær og jordsmonn.

Videre bør det utredes om og hvordan klimatiltak for skogsektoren også bidrar til redusert klimarisiko, slik at skogen rustes til å møte klimaendringene. Dette er viktig også for en langsiktig sikring av karbonlageret i skogen. En variert og mer naturlig utviklet skog vil stå sterkere i møte med lengre tørkeperioder og ekstremvær sammenlignet med ensartet bestandsskog preget av monokultur og flatehogst. De fleste tiltakene for økt opptak som er utredet på nasjonalt nivå, f.eks tettere planting og gjødsling er tilpasset et intensivt og ensartet bestandskogbruk.  En mer variert og flersjiktet skog med kontinuerlig og rikt plantedekke på skogbunnen vil gi et rikere og mer robust økosystem og økt karbonlagring i jord. Det er behov for enda mer kunnskap om karbonlagring i jord.

Oslo søker å innrette skogsdriften i kommuneskogen på en måte som er bra både for klima, natur og friluftsliv. Skogsdriften skal simulere naturlig skogdynamikk. Hogstformen er lukket og flatehogst praktiseres i liten grad, kun for små flater. Skogsdriften i Oslo er også lønnsom og gir høy produksjon. Dette viser muligheten for å kombinere hensyn til karbonlagring, klimatilpasning og naturmangfold med behovet for en lønnsom skogsdrift og uttak av skogråstoff til det grønne skiftet. Balansering av flere hensyn er helt nødvendig i møte med både klimakrisen og naturkrisen. Se nærmere Klimaetatens og Bymiljøetatens vurderinger av hvordan klimahensyn kan inkluderes i forvaltningen av kommuneskogen i fotnote[2].

[1] https://www.klimaoslo.no/wp-content/uploads/sites/2/2024/02/stm202020210013000dddpdfs.pdf

[2] https://www.klimaoslo.no/wp-content/uploads/sites/2/2023/12/Inkludering-av-klimahensyn-i-Oslo-kommunes-skoger.pdf

Karbonfangst og lagring (CCS) og løsninger for negative utslipp er avgjørende for å nå 1,5-gradersmålet. Karbonfangst og lagring må imidlertid ikke forsinke utfasingen av fossile energikilder og grønn omstilling. Virkemidler og satsning på teknologi for karbonfangst bør fokusere på sektorer som ikke har realistiske alternativer for utslippskutt.  Karbonfangst- og lagring på utslipp fra avfallsforbrenning ar avgjørende for at Oslo og andre store byer skal nå ambisiøse klimamål. På nasjonalt nivå utgjør avfallsforbrenning omtrent 10 prosent av de ikke-kvotepliktige utslippene.

Store deler av avfallet som brennes er fossilt. Fangst og lagring (CCS) av CO₂ fra dette avfallet vil bidra til å oppfylle Norges klimaforpliktelser i ikke-kvotepliktig sektor. Andre deler av avfallet stammer fra biologisk materiale. Fangst og lagring av CO₂ av dette avfallet anses som bio CCS og vil bidra til negative utslipp. Forbrenning av biologisk materiale anses som klimanøytralt og teller som null i utslippsregnskapet. Med karbonfangst og lagring av utslipp fra bio-CO2 får man negative utslipp.  Ifølge Klimakur 2030 vil bio-CCS kunne redusere utslippene av bio-CO2 med 2,2 millioner tonn CO2-ekvivalenter i perioden 2021-2030. For at disse utslippsreduksjonene skal kunne inkluderes i Norges utslippsforpliktelser må FNs og EUs regelverk for bokføring av negative utslipp endres. Regelverksendringer vil ifølge Klimakur 2030 også kunne bidra til økt satsing på bio-CCS utenfor Norge. Dette er ifølge FNs klimapanel og Klimakur 2030 også en avgjørende løsning for å nå 1,5-gradersmålet.

Karbonfangst og -lagring fra avfallsforbrenning er relevant også for EU. Avfallsforbrenning i EU gir mer klimagassutslipp enn Norges samlede utslipp. Utslippene er forventet å øke framover. EU har i dag 500 000 avfallsdeponier og kun 450 avfallsforbrenningsanlegg som ligner på Klemetsrud. EU har vedtatt å stramme inn reglene for deponering av avfall. Det gir et økt behov for avfallsforbrenning da det vil være avfall som ikke kan gjenvinnes eller resirkuleres i tråd med EUs avfallshierarki og mål om sirkulær økonomi. Avfallsforbrenning med CCS er det eneste alternativet for å redusere utslippene når avfallet først har oppstått. Fangst og lagring av CO₂ fra avfallsforbrenning vil sikre en bærekraftig og klimavennlig håndtering av det avfallet som ikke kan gjenvinnes eller resirkuleres, i tråd med EUs mål om karbonnøytralitet innen 2050.

Det er i dag ingen virkemidler som dekker karbonfangst og -lagring etter demonstrasjonsstadiet. Avfallsforbrenningsanlegg har i dag heller ikke insentiver for bio-CCS. Etter hvert som løsninger og markedet for CCS modnes, vil behovet for statlig støtte avta. Som Klimakur 2030 også påpeker, så kan framtidige prosjekter etter hvert drives av generelle virkemidler – som avgifter eller annen prising – dersom disse er sterke og treffsikre nok. Det er behov for å få på plass slike insentiver raskest mulig for å sikre de investeringene som er nødvendig. Et første steg er å prise utslippene fra avfallsforbrenning, enten gjennom avgift eller gjennom å inkludere av avfallsforbrenning i EUs kvotesystem. For å stimulere til bio-CCS og karbonfangst på avfallsforbrenning er det også behov for regnskaps- og bokføringsregler som krediterer negative utslipp både internasjonalt og nasjonalt.

Med riktige insentiver kan byer som Oslo spille en viktig rolle for karbonnegative løsninger som kompenserer for de utslippene verden ikke klarer å kutte. Utvalget bør se nærmere på hvordan slike insentiver bør innrettes. Bærekraftig arealbruk vil være en viktig forutsetning og vilkår for et slikt arbeid.

Oslo skal redusere klimagassutslippene med 95 prosent innen 2030. Slik sett vil Oslo fungere som en testarena for hvordan lavutslipps-Norge kan være i 2050. Det er særlig noen områder vi ønsker å trekke fram, hvor Oslo har kommet langt sammenlignet med resten av landet. I disse områdene ser vi både muligheter og utfordringer som vi mener Klimautvalget 2050 bør se nærmere på.  Vi understreker også i denne forbindelse viktigheten av at kommunenes rolle i klimaarbeidet styrkes, jf. omtale over.

Det følger av Oslos klimastrategi som er vedtatt av bystyret, at alle varebiler skal være utslippsfrie og at all tungtransport i Oslo skal være utslippsfri eller bruke bærekraftige fornybare drivstoff innen 2030. Videre er det vedtatt at kommunen sammen med transportnæringen vil gjøre Oslo til en pilotby for utslippsfri tungtransport, og legge til rette for flere energistasjoner.

Dette betyr at Oslo skal være en ledende by i både Norge og Europa i overgangen til fornybare drivstoff for lastebiler og andre tunge kjøretøy. Så langt i 2021 er markedsandelen til elektriske- og biogass-lastebiler i Oslo 10 prosent av alle solgte lastebiler, mens denne andelen ligger på 4 prosent i Norge (inkludert Oslo). Det er særlig for andelen elektriske lastebiler at Oslo skiller seg fra resten av landet. Andelen elektriske lastebiler nyregistrert i Oslo er på 6 prosent i 2021, mens den kun er på én prosent nasjonalt.

Grunnen til at Oslo ligger langt fremme på elektrifisering av tungtransporten er særlig klimakrav i anskaffelser og miljødifferensiering i bomringen. En rask elektrifisering av dette segmentet byr likevel også på utfordringer. Det finnes per i dag ikke ladestasjoner som er tilpasset tunge kjøretøy. Dermed tvinges de elektriske lastebilene inn på ladestasjoner som er ment for personbiler.

Transportnæringen i Oslo har vist at de er positive til å skifte til fornybare drivstoff, men de oppgir lade- og fylleinfrastruktur som en av de største barrierene for overgang til fornybar transport. Ladeoperatører og energistasjonsselskaper viser til store kostnader (blant annet ved anleggsbidrag og effektledd i nettariff) ved å etablere ladere for dette segmentet. I tillegg er svært lite areal tilgjengelig langs hovedvei-nettet i Oslo-området, hvor lade- og fylleinfrastruktur for tungtransporten bør ligge.

Dette er ekstra utfordrende ettersom lade- og fylleinfrastruktur er arealkrevende sammenlignet med andre segmenter. Slike barrierer blir nødvendig å løse i Oslo fremover dersom vi skal nå målet om å redusere klimagassutslippene med 95 prosent innen 2030. Slik sett fungerer Oslo som en testarena for hvordan elektrifisering og overgang til fornybare drivstoff av tungtransporten kommer til å være for resten av Norge.

Det følger videre av Oslos klimastrategi  at bygge- og anleggsvirksomheten i Oslo skal bli fossilfri, deretter utslippsfri innen 2030. Bygge- og anleggssektoren i Oslo står for omtrent 20 prosent av de direkte klimagassutslippene i kommunen.

Kommunen og flere private aktører har i flere år praktisert fossilfrie bygge- og anleggsplasser. I 2019 gjennomførte Oslo kommune verdens første utslippsfrie anleggsplass i Olav Vs gate i Oslo, som ble gjennomført elektrisk. Utslippsfrie anleggsmaskiner vil ikke bare redusere klimagassutslipp, men også gi bedre lokal luftkvalitet, redusere støy, i tillegg til et bedre fysisk arbeidsmiljø på byggeplassen.

Dersom Oslo skal nå målsetningen om at alle bygge- og anleggsplasser innenfor kommunens grenser er utslippsfrie innen 2030 vil det kreve en utvikling i tilbud av maskiner og at det er nok tilgjengelig strømkapasitet. Oslo er dermed avhengig av at stadig flere både nasjonalt og internasjonalt etterspør utslippsfrie maskiner. Samtidig må endringer i rammeverk for nettselskaper vurderes, for å fremme elektrifisering av sektoren. Teknologiutvikling som kan sørge for mindre nettutbygging (f.eks. batterier) vil også kunne være sentralt for målsetningen skal nås.

Byrådet i Oslo kommune ønsker sterkere virkemidler for klimaomstilling på nasjonalt nivå. Regulatoriske virkemidler er styringseffektivt og nødvendig for å kunne nå målet om lavutslippssamfunnet i 2050. Lover og forskrifter bør gjennomgås for å reflektere den kraftige omstillingen samfunnet må gjennom.  Det er behov for en tettere kobling mellom klimaloven og ulike sektorregelverk. Som en del av denne gjennomgangen må kommunene gis et tydeligere og større handlingsrom til å vedta nødvendige klimatiltak.

Plan- og bygningsloven et av kommunenes viktigste virkemidler i klimaomstillingen. Utvalget bør se på hvordan loven bør endres og tydeliggjøres for at den skal fungere godt som klimaverktøy. FNs bærekraftsmål for klima og miljø er grunnleggende for å nå de andre bærekraftsmålene. Klima- og miljø bør derfor ha en særstilling i arealplanlegging. Planmyndigheten bør ha en lovfestet plikt til å legge avgjørende eller tung vekt på klima- og miljø i plansaker. Det er et særlig behov for å tydeliggjøre kommunens handlingsrom til å stille konkrete klimakrav i arealplaner, både til bygge- og anleggsfasen og til bruksfasen. En gjennomgang av loven kan ta utgangspunkt i evalueringen av plan og bygningsloven i forskningsprosjektet EVAPLAN[1] og byenes arbeid med reguleringer de siste årene.

Andre konkrete eksempler på regelverk som utvalget bør se på:

• Forbudet mot bruk av mineralolje til oppvarming og byggtørk bør utvides til også å omfatte bruk av andre fossile kilder som naturgass og propan, for å sikre at forbudet får den tilsiktede klimaeffekten.
• Vegtrafikkloven bør endres slik at kommunene får myndighet til å forby kjøring med bensin- og dieselbiler i avgrensete soner (nullutslippssoner).
• Yrkestransportloven og regelverket for ruteløyver for buss bør klargjøres slik at fylkeskommunen har et tydelig handlingsrom til å stille klimakrav i ruteløyver også for kommersielle bussruter.
• Regelverket for håndtering av næringsavfall bør gjennomgås med sikte på hvordan fossilandelen i avfallet kan reduseres, med en vurdering av kommunenes rolle i dette. De foreslåtte kravene i avfallsforskriften om utsortering av plast i husholdningsavfall og husholdningslignende avfall bør utvides til å gjelde alt næringsavfall.

[1] https://www.oslomet.no/forskning/forskningsprosjekter/evaluering-av-plan-og-bygningsloven-evaplan-2008

Klimaetaten viser til omtalen i Klimakur 2030 om kommunenes rolle i klimaarbeidet. Kommunene kan i sine roller som samfunnsutviklere, myndighetsutøvere, tjenesteytere, innkjøpere, eiere og driftere, påvirke ulike klimatiltak, enten fordi de er pådrivere og tilretteleggere, eller fordi de kan hindre gjennomføringen av tiltak.

Klimakur pekte på fem punkter som kan bidra til å styrke rammevilkårene for lokalt klimaarbeid, og kommunenes rolle som klimaaktør:

1. Gi kommunene en tydelig rolle i klimapolitikken – forventninger og verktøy
2. Økt og enkelt tilgjengelig økonomisk støtte til kommuner – til omstilling og investeringer
3. Tydeliggjøre og utvide det juridiske handlingsrommet, spesielt innenfor plan- og bygningsloven
4. Satse på offentlige anskaffelser – sikre etterlevelse og implementering av klimahensyn
5. Vurdere å innføre klarere krav til rapportering og systematisk integrering av klimahensyn i kommunens beslutningssystemer.

Klimaetaten ber utvalget se hen til kommunenes rolle i sin utredning, slik at kommunene kan fylle sitt potensiale som foregangsaktører i klimaarbeidet.