Oppsummering

  • Utvalget bør vurdere hvordan nasjonal klimaledelse og –styring kan styrkes. Statlig forvaltning bør integrere klimaledelse i sin organisering, som sikrer at alle departementer og underliggende etater har eierskap til og følger opp nødvendige klimatiltak.
  • Utvalget bør se på hvordan klimahensyn kan integreres og vektlegges tungt i alle beslutninger. Det er viktig at dette gjøres tidlig for å unngå feil-investere i infrastruktur og regulere arealer til formål som ikke er tilpasset lavutslippssamfunnet.
  • Utvalget bør også integrere klimakommunikasjon i sin utredning. Kommunikasjon som viser folk og næringsliv hva de kan gjøre og hvorfor, er viktig for å endre adferd.
  • Utvalget bør se på hvordan lover og forskrifter bør endres for å reflektere den kraftige omstillingen som hele samfunnet må gjennom. Regelverket må sikre at klimahensynet vektlegges tungt i alle relevante offentlige beslutninger. Det må være sterkere kobling mellom klimaloven og ulike sektorregelverk.
  • Utvalget bør belyse hvordan kommunene kan gis et tydeligere og større handlingsrom for å vedta nødvendige klimatiltak. Plan- og bygningsloven er særlig viktig og må styrkes som klimaverktøy.
  • Oslos ambisiøse klimamål om å kutte 95 prosent av klimagassutslipp innen 2030 gjør byen til en unik testarena for nullutslippssamfunnet. Klimautvalget 2050 bør se på muligheter og utfordringer som erfares i Oslo og andre områder med ambisiøse klimamål.
  • Oslo ser utfordringer innen transport, bygg og anlegg som krever endring av nasjonale rammevilkår. Utvalget bør se på hvordan elektrifisering kan forseres og hvordan tilstrekkelig strømkapasitet kan sikres.
  • Utvalget bør vurdere hvordan langsiktige virkemidler og insentiver bør innrettes for å sikre en fungerende verdikjede for karbonfangst og lagring fra avfallsforbrenning.
  • Med riktige insentiver kan byer som Oslo spille en viktig rolle for karbonnegative løsninger som kompenserer for de utslippene verden og Norge ikke klarer å kutte. Utvalget bør se nærmere på hvordan slike insentiver bør innrettes.
  • Utvalget bør se på tiltak som reduserer avskoging i Norge. Dette kan ha stor klimaeffekt også på kort sikt. Utslippsgapet etter Norges 2030 utslippsforpliktelse for skog- og arealbrukssektoren skyldes i stor grad permanent avskoging til utbygging, vei og annen infrastruktur.
  • Utvalget bør også se på hvordan regelverket bør innrettes for å sikre at myr ikke dreneres eller bygges ned, verken for nydyrkings- eller utbyggingsformål.
  • Klimatiltak i skog må også bidra til å løse naturkrisen. Utvalget bør se på hvordan tiltak for å øke opptaket i skogen kan innrettes helhetlig slik at man ivaretar både karbonlagring, klimarisiko og naturmangfold. Det er mulig å kombinere disse hensynene samtidig som man sikrer skogråstoff til det grønne skiftet. Klima- og naturpåvirkning av ulike typer skogsdrift bør belyses. Erfaringer fra Oslo kommunes skogsdrift viser at en flersjiktet og mer naturlig utviklet skog også kan gi lønnsom skogsdrift med høy produksjon.
  • Utvalget bør utarbeide sektorvise målbaner som viser hvordan klimamålene i 2030 og 2050 nås. Målbanene vil være viktig verktøy for å se hvilke sektorer hvor det haster å finne tiltak for å oppnå målene.

Dersom Norge skal lykkes med å redusere klimagassutslippene med 90-95 % innen 2050, så må arbeidet intensiveres nå. Mange tiltak krever langsiktig planlegging og investering, og kan l ta lang tid før de oppnår klimaeffekt. Vi er avhengige av riktige prioriteringer i dag for at Norge skal være et lavutslippssamfunn i 2050.

Vi ber derfor utvalget komme med tydelige anbefalinger om hva som må gjennomføres de neste årene. Videre ber vi utvalget vurdere innretning av alle tiltak for å sikre gjennomførbarhet. Klimatiltak og –virkemidler må innrettes også med henblikk på sosiale hensyn slik at man oppnår allmenn aksept for omstillingen. Under følger våre innspill til de  temaene vi mener det er viktigst at klimautvalget fokuserer på i startsfasen.