Dette er et av de første systematiske forsøkene på å bruke innkjøpsdata direkte fra en kommunes fakturasystem til å beregne klimagassutslipp fra innkjøpte varer. Det er utviklet kalkulatorer som beregner klimagassutslipp fra offentlige innkjøp av for eksempel papirvarer, bærbare datamaskiner og kontorstoler, men disse har sett på et lite utvalg av varer fra offentlige innkjøp. Det finnes også kalkulatorer som tar utgangspunkt i regnskapstall og gjennomsnittlige utslipp fra økonomiske sektorer. Prosjektet er nyskapende fordi det tar for seg et stort antall varer, det er basert på metodikk og modeller som gjør det effektivt å beregne klimagassregnskap for årlige innkjøp og dermed måle effekter av tiltak over tid, og ikke minst fordi det tar utgangspunkt i spesifikke utslippsfaktorer for ulike varer.
Målet for prosjektet var å teste ut i hvilken grad datagrunnlaget fra fakturasystemet til Oslo kommune er egnet til å få oversikt over hvor mye som kjøpes inn av ulike varer innenfor kategoriene mat, engangsplast/forbruksmateriell, tekstiler, elektronikk, og møbler og inventar, både i form av antall enheter og for noen av kategoriene også total vekt. I neste omgang ble dette brukt som grunnlag for å beregne klimagassutslipp knyttet til varene som kjøpes inn. Målet var videre å utvikle et sett av modeller og metoder som skal gjøre det mulig å følge endringer i innkjøp og forbruk over tid, både samlet for hele kommunens virksomhet og brutt ned på bydeler og etater. Indikatorene skal gjøre det mulig å evaluere effekter av tiltak som gjennomføres med basis i strategien for bærekraftig og redusert forbruk. I et slikt perspektiv er det viktigere at modellene og metodene gir grunnlag for analyser og resultater som er sammenliknbare over tid og innenfor akseptabel tidsbruk og ressursbruk i organisasjonen, heller enn at de gir absolutt riktige verdier for det enkelte år.
Basisen for alle dataene som er benyttet i analysene er datagrunnlaget fra det elektroniske fakturasystemet kommunen bruker (KMD-systemet). Grunnlaget for datauttrekk fra systemet baserte seg på et sett av relevante varekategorier innenfor det internasjonale systemet for varehandel (UNSPSC-koder), og utvalget ble bestemt gjennom dialog mellom Utviklings- og Kompetanseenheten (UKE), Bymiljøetaten, og NORSUS.
- Datauttrekk fra KMD-systemet ble gjort av UKE for relevante varekategorier og med et spesifikt sett av data knyttet til hvert innkjøp, lagret i form av Excel regneark.
- Regnearkene med data fra UKE ble «forenklet» med Pivot-tabeller.
- Det ble inkludert varer som til sammen utgjør 95 % av total innkjøpsverdi for hovedvarekategorien, summert fra en rangering av varer fra størst til lavest andel av innkjøpsverdi. Gjennom denne prosessen ble antall varegrupper redusert fra ca. 400 til ca. 100 for hovedvarekategorien mat.
- For alle hovedvarekategorier der enhet var registrert som masse (kg), ble det regnet ut total masse (kg) innkjøpt per år samlet og for hver bydel og etat.
- For hovedvarekategorier der enhet var registrert som antall enheter, var det i flere tilfeller nødvendig å lage beregning av gjennomsnittlig vekt per enhet.
- For de fleste hovedvarekategorier der det kun var oppgitt antall enheter innkjøpt, ble det estimert en gjennomsnittlig vektet enhetsvekt.
- Med basis i masse per varekategori ble det beregnet indirekte klimagassutslipp ved å bruke utslippsfaktorer for indirekte utslipp av klimagasser fra LCA-databasen som er utviklet av RISE (Research Institute of Sweden) og NORSUS for norske forhold for mat. For andre hovedvarekategorier er det benyttet utslippsfaktorer fra Simapro-databasen til NORSUS, EPD-data for norske møbler (EPD-Norge.no), litteraturdata, osv.
- Basert på data for hver av de 100 varegruppene er det laget aggregerte data for varekategorier.
- For varene som utgjorde de resterende 5 % av total innkjøpsverdi, ble klimagassutslippet beregnet med bruk av gjennomsnittsverdier for enhetsvekt og utslippsfaktorer for varene som inngikk i 95 % utvalget.
Fremgangsmåten er beskrevet mer detaljert i kap. 2.4 – 2.7 i rapporten.
Resultater – innkjøpte mengder og verdier av innkjøp
Det totale antall innkjøpte plastvarer av type engangs forbruksmateriell, (ekskludert plast som inngår i tekstiler, elektronikk, møbler og bygg), viste en topp på 3,2 millioner enheter engangsplastvarer innkjøpt i 2018, mens det var lavest i 2019 med 2,5 millioner enheter. Det tilsvarer en reduksjon i antall enheter fra 2017 på omtrent 20 %. Det var engangskopper, -glass, og -krus som utgjorde de største innkjøpene i samtlige år. Innkjøpet av disse varene var rundt 1,1-1,5 millioner enheter per år, mens innkjøp av engangsbestikk utgjorde omtrent 0,9-1,1 millioner enheter per år. Antall enheter innkjøpt av nevnte varer var klart høyere enn øvrige varer, der avfallsposer hadde høyest antall enheter på rundt 300 000 per år. Sammen utgjorde engangskopper, -glass, eller -krus, og engangsbestikk over to tredjedeler av det totale antall enheter av plastvarer, og det var nedgangen i disse to gruppene som utgjorde størsteparten av en reduksjon på 20 % i antall enheter fra 2017 til 2019.
Engangskopper hadde den største vektandelen av varene gjennom perioden, mens engangsbestikk veide nest mest, med nesten en tredjedel av vekten til engangskopper i 2017. Til sammen var vekten av disse varene nesten 8 tonn i 2017, og utgjorde mesteparten av den totale vekten av plastvarene for hvert av årene, på tross av en stor reduksjon i vekt av engangskopper i perioden.
Det er spesielt tre etater som skilte seg ut som storinnkjøpere av engangs plastartikler: Utdannings-, Sykehjems- og Helseetaten. Disse etatene stod for innkjøp av omtrent 800 000 engangskopper, som utgjorde størsteparten av det totale antall innkjøpte engangskopper i 2019. Sykehjemsetaten kjøpte 290 000 engangskopper, som er det største antallet blant etater og bydeler i 2019, deretter fulgte Helseetaten som kjøpte inn 270 000 enheter, og Utdanningsetaten med 230 000 enheter.
Fersk frukt og meierivarer var varekategoriene med størst innkjøpt mengde (2 100 tonn) i 2017, og utgjorde omtrent halvparten av den totale vekten av matvarer registrert innkjøpt i 2017. Mengden kjøtt økte fra ca. 190 til 200 tonn fra 2017 til 2018, mens det var liten endring fra 2018 til 2019. Mengden fisk økte kraftig fra 2017 til 2019, fra ca. 65 tonn til over 100 tonn.
Også mengden grønnsaker økte i perioden (fra 325 tonn til 392 tonn), mens det var en klar reduksjon i vekten av innkjøpt fersk frukt, fra 1 140 tonn til 950 tonn. Innkjøp og forbruk av kjøtt var ujevnt fordelt blant etatene i Oslo kommune. Sykehjemsetaten hadde klart størst forbruk med nesten 100 tonn kjøtt i 2019. Videre fulgte Utdanningsetaten, bydel Østensjø, Velferdsetaten og de øvrige bydelene.
Matvarer som utgjorde totalt 95 % av det samlede innkjøpet hvert år inngikk i analysene av klimagassutslipp. Resultatene fra analysene ble derfor oppskalert til 100 % for å beregne det totale bidraget til vekt av innkjøpt mat og klimagassutslipp for mat. I tillegg var det en del innkjøp som ikke var spesifisert på varegrupper og som det ikke var mulig å beregne vekt og klimagassutslipp for. Disse ble oppskalert med utgangspunkt i den totale innkjøpsverdien for uspesifiserte varer.
Endelig var det en del varegrupper det ikke var mulig å finne enhetsvekter for og hvor det derfor heller ikke direkte kunne beregnes samlet vekt og klimagassbelastning. Uspesifiserte matvarer utgjorde den største andelen som måtte vektkorrigeres i 2017 og 2019, mens oppskalering fra 95 % til 100 % av innkjøpsverdi bidro i minst grad i korrigering av vekten. Manglende enhetsvekter og oppskalering fra 95 % til 100 % innkjøpsverdi utgjorde i overkant av 600 tonn mat per år, mens uspesifisert mat stod for 340 tonn i 2018 og nærmere 1 500 tonn i 2019. Oppskaleringen medførte en samlet økning i vekten på ca. 1 000 tonn i 2018 og over 2 000 tonn i 2019.
Datagrunnlaget for tekstiler er hentet fra analyser i en masteroppgave fra 2021 og inneholder innkjøpsdata for kun 2019. Totalt antall innkjøpte enheter i 2019 var 348 000 enheter med en innkjøpsverdi på over 8 millioner NOK.
Hovedvarekategorien tekstiler inneholdt generelt mange ulike varer som ikke egentlig passer inn i denne kategorien. Et eksempel var rengjøringsvarer som utgjorde en forholdsvis stor andel av både antall enheter og samlet verdi innenfor denne hovedvarekategorien, selv om dette var varer som i all hovedsak ikke inkluderte tekstiler. Uniformer utgjorde den absolutt største varekategorien med 195 000 enheter innkjøpt og viste seg å bestå i all hovedsak av forklær og i all hovedsak engangs plastforklær. Slike forklær sto for nesten 54 % av alle innkjøpte enheter av tekstiler i 2019. Deretter fulgte T-skjorter med ca. 40 000 enheter, gensere og bukser/benklær/shorts begge med ca. 28 000 enheter, jakker og frakker med ca. 13 300 enheter og sikkerhetsklær med ca. 10 600 enheter. I tillegg var det en stor andel uspesifiserte varer også innenfor tekstilområdet med ca. 19 600 enheter.
Antall enheter innkjøpt elektronikk varierte mellom 5 og 6 millioner i 2017–2019. I 2018 ble det kjøpt inn 5,9 millioner enheter, som var det største antallet i perioden. Sammenliknet med 2017 tilsvarte dette 20 % økning i antall innkjøpte enheter. Fra 2018 til 2019 var det en nedgang i antall enheter innkjøpt, mens det var 13 % økning i hele perioden fra 2017 til 2019. Innkjøp av programvare(lisenser) utgjorde flest antall enheter, mens det var størst verdi knyttet til kjøp av datamaskinutstyr, med over dobbelt så høy innkjøpsverdi som for programvare.
De øvrige varekategoriene lå under 50 millioner NOK i total innkjøpsverdi, der audiovisuelt utstyr og kommunikasjonsutstyr hadde høyeste innkjøpsverdi, mens innkjøp av informasjonsutstyr og vedlikehold/reparasjon av produksjonsutstyr (i all hovedsak elektronikk knyttet til prosessutstyr i Vann- og avløpsetaten og Energi- og gjenvinningsetaten) hadde laveste innkjøpsverdi i 2017 og 2018.
Det var særlig Utdanningsetaten som stod for innkjøp av mange mobiltelefoner og bærbare datamaskiner i 2019, med henholdsvis rundt 4 900 og 21 000 enheter. Det ble beregnet antall enheter innkjøpt per ansatt i Oslo kommune for de viktigste varekategoriene i 2017-2019. Det ble kjøpt inn ca. 0,55 enhet per ansatt for både audiovisuelt utstyr og kommunikasjonsutstyr og -tilbehør. Det ble også gjort en beregning av gjennomsnittlig levealder for PC-er som er kjøpt inn og var i bruk i Oslo kommune per 31.12 2019, med basis i data fra UKE. Totalt var det over 60 000 PC-er som var i bruk (omtrent én per ansatt i kommunen i gjennomsnitt). Det ble beregnet at en PC som var i bruk i Oslo kommune i 2019 hadde en gjennomsnittlig «levealder» på 1,87 år. Ved å bruke de samme data og den samme beregningen hvert år, kan det dokumenteres om levealderen for PC-er i kommunens eie øker eller synker. Den samme metodikken kan også overføres til andre relevante varer man har oversikt over innkjøpsår og beholdning av, som mobiltelefoner, møbler mm.
Antall innkjøpte enheter av møbler og inventar gikk samlet sett ned fra ca. 60 000 enheter i 2017 til 49 000 enheter i 2018, for deretter å øke til ca. 82 000 enheter i 2019. Totalt sett økte derfor innkjøpet av møbler og interiør med ca. 22 000 enheter fra 2017 til 2019, noe som tilsvarte en økning på nesten 36 %. Institusjonsmøbler utgjorde det størst antallet innkjøpte enheter med en økning på 82 % fra 2017 til 2019, fra 34 000 enheter i 2017 til over 62 000 enheter i 2019. Antall enheter for de øvrige varekategoriene var forholdsvis like gjennom perioden, der innkjøp av kontormøbler stod for rundt 15 000 enheter, mens barnehagemøbler hadde det laveste antallet innkjøpte enheter med i overkant av 1 000 enheter per år. Innkjøp målt i verdi for de ulike varekategoriene viste at institusjonsmøbler hadde den høyeste verdien, som varierte fra 44 millioner NOK i 2018 til 72 millioner NOK i 2019. Kontormøbler hadde også relativt høye verdier for innkjøp, med lavest verdi i 2019 på 28 millioner NOK og høyest i 2017 på 47 millioner NOK. Barnehagemøbler hadde den laveste innkjøpsverdien, fra 2,6 millioner NOK til 3,3 millioner NOK. Utdanningsetaten stod for størst antall innkjøpte kontormøbler i 2019. Deretter fulgte Undervisningsbygg og Kommunerevisjonen. Blant bydelene hadde Grünerløkka og Nordre Aker størst innkjøp av kontormøbler, mens Ullern og Stovner hadde minst.
Møbler blir normal kjøpt inn som del av større renoverings- og flytteprosjekter, og vil naturlig variere mye fra år til år. Det er derfor viktig å se på de langsiktige trendene og ikke fokusere for mye på endringer over en kort periode.
Klimagassregnskap for innkjøp
Klimaregnskapet knyttet til innkjøp og forbruk av varer i Oslo kommune dekker ikke et totalt livsløpsregnskap for de ulike varegruppene, men et såkalt «vugge-til-port» regnskap. Det vil i praksis si at bruksfasen og avfallsbehandling ikke er inkludert, men kun prosessene som inngår frem til og med produksjon.
Distribusjon er utelatt fordi det var stor usikkerhet knyttet til hvor de ulike varene er produsert og hvordan de blir transportert frem til sluttbruker, og dermed hvor stort klimagassutslippet er fra transportarbeidet som inngår. Det har generelt heller ikke vært mulig å frembringe utslippsfaktorer for de typer varer som Oslo kommune faktisk kjøper inn, siden kommunen ikke har etterspurt miljødeklarasjoner i forbindelse med sine innkjøp. Det er derfor benyttet best tilgjengelig (og i noen tilfeller «tilgjengelige») data for utslipp av klimagasser knyttet til de ulike varegruppene som inngikk i hver hovedkategori. Det var også planer om å få beregnet klimagassutslipp for tekstiler som del av en masteroppgave ved NMBU, men dette lot seg ikke gjøre fordi datagrunnlaget var vanskelig tilgjengelig.
Det totale klimagassutslippet for engangs plastvarer var størst i 2018 med 50,9 tonn CO2-ekvivalenter, mens det var minst i 2019 med 38,6 tonn CO2-ekvivalenter. Klimagassutslippet ble redusert med rundt 15 % fra 2017 til 2019. Drikkebegre i polystyren (PS) utgjorde det største klimagassutslippet blant plastvarene. Utslippet for drikkebegre og tallerken i PS ble begge redusert med omtrent 30 % fra 2016 til 2019, mens utslippet for drikkebegre i PLA og bestikk i PS økte med henholdsvis 500 % og 80 %. Dette var trolig et resultat av politikken Oslo kommune har ført over flere år for å redusere mengden engangsartikler i plast.
Det totale klimagassutslippet fra produksjonen av mat som ble kjøpt inn økte fra 10 000 tonn CO2- ekvivalenter i 2017 til nesten 12 000 tonn CO2-ekvivalenter i 2019. Det størst klimagassutslipp stammet fra innkjøp og forbruk av kjøtt, med over 3 000 tonn CO2-ekvivalenter per år. Utslipp fra forbruk av kjøtt økte gjennom perioden, og lå på nærmere 3 400 tonn CO2-ekvivalenter i 2019. Årsaken til at klimagassutslippet fra kjøtt økte mens mengden innkjøpt kjøtt lå forholdsvis stabilt gjennom perioden er at innkjøp av storfekjøtt økte med rundt 5 tonn.
Meierivarer hadde nest høyest klimagassutslipp på rundt 1 700 tonn CO2 per år. Kjøttvarer utgjorde kun 5 % av innkjøpet målt i tonn, mens beregnet klimagassutslipp fra kjøttvarene var ca. 43 %. I motsatt ende sto frukt for nærmere 23 % av vekten av innkjøpt mat, men bare 7 % av beregnet klimagassutslipp. De største andelene av klimagassutslipp kom fra kjøtt (43 %) og meierivarer (22 %), mens friske grønnsaker, fersk frukt, brød og bakervarer, drikkevarer, tilberedt og konservert mat lå i størrelsesorden 4-7 % av totale klimagassutslipp.
Beregnet klimagassutslipp fra innkjøpt elektronikk var størst i 2017 med 9 300 tonn CO2-ekvivalenter. Det er registrert en reduksjon i klimagassutslipp på nesten 50 % fra 2017 til 2018, mens utslippene i 2019 økte igjen til 7 300 tonn CO2-ekvivalenter. Dette resulterte totalt sett i en reduksjon i klimagassutslipp på nærmere 2 000 tonn CO2-ekvivalenter fra 2017 til 2019. Bærbare datamaskiner bidro til den største andelen klimagassutslipp fra varekategoriene som det har vært mulig å fremskaffe utslippsfaktorer for. Utslippet varierte imidlertid mye, fra rundt 8 500 tonn CO2-ekvivalenter i 2017 til 4 000 tonn CO2-ekvivalenter i 2018.
Utslipp for møbler og interiør var minst i 2018 med 1 300 tonn CO2-ekvivalenter, mens det største bidraget til klimagassutslipp fra innkjøp var i 2019 med 1 800 tonn CO2-ekvivalenter. Utslippet økte med 12 % i perioden 2017–2019, på tross av en reduksjon på 15 % fra 2017 til 2018. Institusjonsmøbler stod for det største bidraget til totale klimagassutslipp for møbler og interiør, med beregnet utslipp på 1 300 tonn CO2- ekvivalenter i 2017. Utslippene økte til 1 500 tonn CO2-ekvivalenter i 2019, etter en reduksjon til ca. 1000 tonn i 2018. Blant de øvrige typer møbler bidro innkjøp av skolemøbler til størst utslipp med ca. 200 tonn CO2-ekvivalenter per år.
Samlet utslipp av klimagasser fra innkjøpte varer viste at mat utgjorde det største bidraget med mellom 9 000 og 12 000 tonn CO2-ekvivalenter per år. Deretter fulgte elektronikk med klimagassutslipp mellom 5 000 og 9 000 tonn CO2-ekvivalenter per år. Det er interessant å merke seg at utslipp for engangsartikler i plast hadde det minste bidraget til totale utslipp med 40–50 tonn CO2-ekvivalenter per år. Fokus på engangsplast er først og fremst knyttet til forsøpling og ikke til klimagassutslipp. Som påpekt over var det ikke mulig å beregne klimagassutslippet fra tekstiler i dette prosjektet. Både totalt og for hver hovedvarekategori varierte utslippene mye fra år til år, med en reduksjon i totale utslipp på omtrent 25 % fra 2017 til 2018, før det økte med over 30 % fra 2018 til 2019, til omtrent samme nivå som for 2017. Det var kun for mat at det var tilgjengelig rimelig komplette data for hvert av de tre årene, mens det for elektronikk og møbler var hull i datagrunnlaget som følge av mangler på utslippsfaktorer for noen varer og at det derfor var vanskelig å oppskalere til et samlet klimagassutslipp innenfor disse hovedvarekategoriene.
Diskusjon og oppsummering
En utfordring ved beregningsgrunnlaget for klimagassutslipp var at en relativt stor andel innkjøpte varer var registrerte i fakturasystemet som uspesifisert innenfor en hovedvarekategori, og for mat utgjorde disse varene henholdsvis 15 %, 6 % og 23 % av den totale innkjøpsverdien for innkjøpte varer i 2017, 2018 og 2019. De uspesifiserte varene medførte at det ikke lot seg gjøre å fordele innkjøpene i riktige varekategorier og koble dem sammen med utslippsfaktorer for hver varegruppe. I tillegg var det flere eksempler på feilføringer som skapte problemer i analysene, og som viser hvor viktig det er at data og analyser blir gjennomgått og kvalitetssikret.
I tolkningen av de ulike indikatorene er det viktig å ha i mente at flere hovedvarekategorier ikke kan ses uavhengig av hverandre. Et typisk eksempel kan være innkjøp av visse typer elektronikk og møbler, som i 2020-21 kan ha økt betydelig i mange virksomheter fordi man har måttet bruke hjemmekontor i større grad. Parallelt går trolig reiseaktiviteten betydelig ned, både til og fra arbeid og i jobbreiser som registreres via reiseregningssystemet, noe som registreres i mobilitetsregnskapet
Det er viktig å legge flere elementer av bærekraft enn bare klimagassutslipp til grunn for vurdering av hva som er de mest bærekraftige løsningene samlet sett innenfor en varegruppe. Andre miljøpåvirkninger bør vurderes, som overgjødsling, miljøgifter, påvirkning på biologisk mangfold, mm. I tillegg bør også sosiale og økonomiske elementer av bærekraft vurderes. Selv om dette prosjektet har hatt fokus på klimagassutslipp som indikator for innkjøp, bør det derfor utvikles mer helhetlige vurderingskriterier for bærekraft fremover som grunnlag for anbudskonkurranser og innkjøp.
Kjøp av brukte produkter som alternativ til nye produkter kan ha betydning for klimaregnskap og bærekraft av innkjøp, spesielt innenfor varegrupper som bygg, møbler og elektronikk. Dette bør også få større fokus i innkjøpssammenheng fremover, og der kommunen etterspør miljødokumentasjon av brukte produkter som alternativ til nye.
Innenfor mat og andre typiske dagligvarer kan det være et potensial for å hente ut mer spesifikk informasjon om ulike varer fra leverandørenes databaser, informasjon og data som i dag ikke blir etterspurt via KMD- systemet. Dersom denne informasjonen kan mottas som del av den elektroniske fakturainformasjonen, vil dette kunne gjøre det betydelig enklere å beregne massen av innkjøpte varer.
Oslo kommune oppfordres til å etterspørre og stille krav om miljødeklarasjoner fra sine leverandører. EPD-ene angir klimagassutslipp for varer med utgangspunkt i hvor og hvordan varene som kjøpes inn faktisk er produsert, og gir derfor et mer nøyaktig bilde av utslippene enn utslippsfaktorer hentet fra databaser og generelle EPD-er.
