Byrådet i Oslo kommune ønsker sterkere virkemidler for klimaomstilling på nasjonalt nivå. Regulatoriske virkemidler er styringseffektivt og nødvendig for å kunne nå målet om lavutslippssamfunnet i 2050. Lover og forskrifter bør gjennomgås for å reflektere den kraftige omstillingen samfunnet må gjennom.  Det er behov for en tettere kobling mellom klimaloven og ulike sektorregelverk. Som en del av denne gjennomgangen må kommunene gis et tydeligere og større handlingsrom til å vedta nødvendige klimatiltak.

Plan- og bygningsloven et av kommunenes viktigste virkemidler i klimaomstillingen. Utvalget bør se på hvordan loven bør endres og tydeliggjøres for at den skal fungere godt som klimaverktøy. FNs bærekraftsmål for klima og miljø er grunnleggende for å nå de andre bærekraftsmålene. Klima- og miljø bør derfor ha en særstilling i arealplanlegging. Planmyndigheten bør ha en lovfestet plikt til å legge avgjørende eller tung vekt på klima- og miljø i plansaker. Det er et særlig behov for å tydeliggjøre kommunens handlingsrom til å stille konkrete klimakrav i arealplaner, både til bygge- og anleggsfasen og til bruksfasen. En gjennomgang av loven kan ta utgangspunkt i evalueringen av plan og bygningsloven i forskningsprosjektet EVAPLAN[1] og byenes arbeid med reguleringer de siste årene.

Andre konkrete eksempler på regelverk som utvalget bør se på:

• Forbudet mot bruk av mineralolje til oppvarming og byggtørk bør utvides til også å omfatte bruk av andre fossile kilder som naturgass og propan, for å sikre at forbudet får den tilsiktede klimaeffekten.
• Vegtrafikkloven bør endres slik at kommunene får myndighet til å forby kjøring med bensin- og dieselbiler i avgrensete soner (nullutslippssoner).
• Yrkestransportloven og regelverket for ruteløyver for buss bør klargjøres slik at fylkeskommunen har et tydelig handlingsrom til å stille klimakrav i ruteløyver også for kommersielle bussruter.
• Regelverket for håndtering av næringsavfall bør gjennomgås med sikte på hvordan fossilandelen i avfallet kan reduseres, med en vurdering av kommunenes rolle i dette. De foreslåtte kravene i avfallsforskriften om utsortering av plast i husholdningsavfall og husholdningslignende avfall bør utvides til å gjelde alt næringsavfall.

[1] https://www.oslomet.no/forskning/forskningsprosjekter/evaluering-av-plan-og-bygningsloven-evaplan-2008

Klimaetaten viser til omtalen i Klimakur 2030 om kommunenes rolle i klimaarbeidet. Kommunene kan i sine roller som samfunnsutviklere, myndighetsutøvere, tjenesteytere, innkjøpere, eiere og driftere, påvirke ulike klimatiltak, enten fordi de er pådrivere og tilretteleggere, eller fordi de kan hindre gjennomføringen av tiltak.

Klimakur pekte på fem punkter som kan bidra til å styrke rammevilkårene for lokalt klimaarbeid, og kommunenes rolle som klimaaktør:

1. Gi kommunene en tydelig rolle i klimapolitikken – forventninger og verktøy
2. Økt og enkelt tilgjengelig økonomisk støtte til kommuner – til omstilling og investeringer
3. Tydeliggjøre og utvide det juridiske handlingsrommet, spesielt innenfor plan- og bygningsloven
4. Satse på offentlige anskaffelser – sikre etterlevelse og implementering av klimahensyn
5. Vurdere å innføre klarere krav til rapportering og systematisk integrering av klimahensyn i kommunens beslutningssystemer.

Klimaetaten ber utvalget se hen til kommunenes rolle i sin utredning, slik at kommunene kan fylle sitt potensiale som foregangsaktører i klimaarbeidet.

Klimautfordringen er sammensatt. Den handler om utslipp fra fossile forbrenningsprosesser, om utslipp og opptak av karbon i vegetasjon og jordsmonn, om utslipp knyttet til de varene og tjenestene som innbyggere benytter seg av og om energibruk. I tillegg handler den om klimavennlig byplanlegging og –utvikling og vår tilpasning til forventede klimaendringer. For å lykkes i klimaarbeidet er det behov for en tydelig styring og en koordinert tilnærming på tvers av sektorer. Det er behov for en tydelig klimaledelse av statlig forvaltning. Staten bør integrere klimaledelse i sin organisering. Utvalget bør se nærmere på innrettingen av et internt styringssystem forankret på øverste nivå, som sikrer at alle departementer og underliggende etater har eierskap til og følger opp nødvendige klimatiltak.

Staten bør ha en aktiv rolle for å øke kunnskap om klimatiltak og klimaomstilling. Både nasjonale og kommunale klimamål vil innebære at store deler av befolkningen og næringslivet må gjennomføre store og små atferdsendringer.  Skal vi lykkes med å nå målene som er satt, må både privatpersoner, næringsliv og det offentlige bidra og ha mer klimavennlig atferd enn i dag. De må få vite hva de kan gjøre og hvorfor – og her spiller kommunikasjon en viktig rolle. For det er ikke slik at alle tiltak som kreves bare kan vedtas. Vi er avhengig av at folk endrer atferd også på områder som ikke er regulert økonomisk eller juridisk.

Godt kommunikasjonsarbeid kan være med på å redusere noen av barrierene for å nå målene, og gi motivasjon og konkrete råd for hvilke tiltak som kan gjøres. Gjennom god kommunikasjon om klimaendringer og klimatiltak kan staten bidra til å skape forståelse og motivasjon for hvorfor og hvordan klimatiltak og atferdsendringer er nødvendige. Kommunikasjonen må være relevant, forståelig og gjenkjennbar slik at folk kan inspireres til å gjøre gode klimavennlige valg i hverdagen.

Klimabudsjett er et styringsverktøy på klimaområdet som ble innført i Oslo kommune fra og med budsjettåret 2017. Klimabudsjettet er en integrert del av kommunebudsjettet og skaper tydelighet om hvilke klimatiltak som skal gjennomføres, hvor ansvaret for gjennomføring av tiltakene ligger og hvilken utslippsreduserende gevinst som forventes av tiltakene.

‘Budsjettet skaper også klarhet i hvorvidt de samlete klimatiltakene står i forhold til vedtatte klimamålsettinger eller om det er behov for ytterligere tiltak for å sikre måloppnåelse. I tildelingsbrev til virksomheter som har ansvar for tiltak i klimabudsjettet, legges det inn føringer, resultatindikatorer og måltall for gjennomføring av klimatiltak. Det legges også klimaføringer med tilhørende veiledning i budsjett- og rapporteringsrundskriv som sendes til alle kommunens virksomheter. Utarbeidelse av klimabudsjett og oppfølging og gjennomføring av tiltak er en integrert del av kommunens ordinære budsjett- og rapporteringsprosess. Det kan være elementer i Oslos klimabudsjett som kan brukes som modell for det nasjonale styringssystemet som skal innføres for rapportering på klimamålene i tråd med klimaloven.

Raske utslippskutt, i tråd med målene i Parisavtalen, innebærer at klimavurderinger må ligge til grunn for alle beslutninger som gjøres. Likeledes må behovet for å tilpasse Norge til et endret klima ivaretas i alle relevante beslutninger, slik at vi unngår å «bygge oss inn i» framtidige problemer. Planprosesser, investeringsbeslutninger og anskaffelser vil være sentrale prosesser der hensynet til klima må forsterkes. For å lykkes med integrering av klimahensyn i disse prosessene må veiledning og styringsverktøy videreutvikles. Dette haster skal vi unngå å låse inn arealer og infrastruktur som ikke er tilpasset omstillingen til lavutslippssamfunnet.

Den teknologiske utviklingen muliggjør nye løsninger på tvers av tradisjonelle sektorer, og dette krever nye metoder og verktøy for samhandling og samarbeid. Et tett samarbeid mellom privat og offentlig sektor, akademia og sivilsamfunnet er av avgjørende betydning dersom Norge skal bli et nullutslippssamfunn.

Offentlige myndigheter har et viktig ansvar som pådriver og tilrettelegger for gode løsninger. Staten og kommunene må fremme mer klimavennlig atferd i næringslivet gjennom strategisk bruk av markedsmekanismer (herunder anskaffelser og investeringer), insentiver og reguleringer. Det er behov for å videreutvikle nasjonale veiledninger og verktøy for å vurdere miljø- og klimakriterier slik at det blir enklere for offentlige myndigheter å vurdere ulike tilbyderes løsningsforslag i offentlige anskaffelser.