Om referansebanen

Referansebanen viser et anslag for hvordan klimagassutslippene i Oslo kan utvikle seg fram til 2030 i et tenkt scenario der det ikke gjennomføres nye eller forsterkede klimatiltak etter 1.1.2022, og der man kun tar med de tiltakene i Oslo kommunes klimabudsjett som allerede var vedtatt og ferdig implementert før den datoen.

Referansebanen er ikke en prognose for hva som faktisk kommer til å skje, og gjør en rekke antakelser som ikke nødvendigvis vil slå til. Usikkerheten i beregningene er også betydelig. Tallene i referansebanen bør derfor sees på som en illustrasjon av retning og størrelsesordener snarere enn eksakte forutsigelser.

Referansebanen bygger på en framskriving av de underliggende faktorene som antas å styre utviklingen i utslippene (som befolkningstall, aktivitetsnivå i ulike sektorer, utvikling i bilparken og utslippsintensitet i ulike sektorer, etc.), på opplysninger som var tilgjengelig per januar 2022 om de ulike faktorene, og på en rekke antakelser om framtidig utvikling. Usikkerheten rundt hvordan hver faktor og de samlede utslippene vil utvikle seg, er betydelig. Resultatene gir likevel en pekepinn for hvordan de viktigste utviklingstrekkene ser ut, og strukturen bak beregningene danner et utgangspunkt som kan benyttes til videre analyser og beregning av tiltakseffekter.

Dagens klimagassutslipp i Oslo

De samlede klimagassutslippene i Oslo var ca. 1,08 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2020, ifølge Miljødirektoratets kommunefordelte klimagassregnskap. Dette er en reduksjon på 25 prosent i forhold til 2009(¹). Det meste av reduksjonen har kommet fra store nedganger i utslippene fra veitrafikk og fra oppvarming, grunnet en blanding av økende andel nullutslippsbiler, innblanding av biodrivstoff, mer effektive kjøretøy, og utfasing av fyringsolje til oppvarming.

Over halvparten (52 prosent) av utslippene i 2020 kom fra Veitrafikk. Andre store sektorer er Energiforsyning (25 prosent, nesten alt fra avfallsforbrenning) og Annen mobil forbrenning (12 prosent, fra ulike typer ikke-veigående maskiner). Disse tre sektorene utgjorde til sammen 89 prosent av utslippene. Hovedbildet har vært det samme i tidligere år, bortsett fra at Oppvarming tidligere også var en stor utslippssektor.

Sektorer og avgrensninger

Beregningene i denne rapporten omfatter de samme sektorene som Miljødirektoratets kommunefordelte klimagassregnskap og de samme klimagassene: karbondioksid (CO2), metan (CH4) og lystgass (N2O). Beregningene benytter den samme inndelingen i
sektorer og utslippskilder som Miljødirektoratet, og er kalibrert til å gi de samme utslippene som i Miljødirektoratets klimagassregnskap for årene til og med 2020.

I likhet med Miljødirektoratets klimagassregnskap for Oslo omfatter beregningene kun utslipp innenfor kommunegrensa. Utslipp i andre kommuner og land som skyldes aktivitet i Oslo kommune tas ikke med. Utslipp i Oslo som skyldes aktivitet utenfor kommunen, som gjennomfartstrafikk og forbrenning av avfall fra andre kommuner, trekkes heller ikke fra. Disse avgrensningene er kun en avgrensning av hva referansebanen dekker, og antyder ikke at tiltak for å redusere utslipp som finner sted utenfor Oslo kommune er mindre viktige.

Når man overveier tiltak for å redusere utslippene i forhold til referansebanen, er det viktig å ta med i vurderingen hva effekten er på utslipp utenfor Oslo, og sørge for at utslippsreduksjoner i Oslo ikke fører til at utslippene bare flyttes ut av kommunen eller i verste fall øker enda mer andre steder.

Utvikling av utslippene i referansebanen

I referansebanen går utslippene ned med 19 prosent fra 2020 til 2030, fra 1,08 millioner til 0,88 millioner tonn CO2-ekvivalenter. I forhold til tallene for 2009 i Miljødirektoratets klimagassregnskap går utslippene ned med 39 prosent i 2030.

Utslippsreduksjonen skyldes nesten i sin helhet fortsatt nedgang i utslipp fra Veitrafikk, som i sin tur kommer nesten utelukkende fra økende andel nullutslippsbiler. Det aller meste av reduksjonen kommer fra personbiler pluss noe fra varebiler, mens utslippene
fra tunge kjøretøy går noe opp. Referansebanen omfatter ikke elektrifisering av busser som er vedtatt, men ikke gjennomført ennå. Den omfatter heller ikke mulige justeringer i omsetningskravet for biodrivstoff eller andre forsterkinger av eksisterende klimatiltak utover det som var vedtatt per 1.1.2022.

I tillegg til Veitrafikk går utslippene prosentvis betydelig ned i sektoren Avfall og avløp, på grunn av at utslipp av avfallsdeponigass gradvis avtar i takt med at nedbrytbart avfall i
gamle deponier brytes ned og minker. Utslippene går også betydelig ned i Sjøfart, på grunn av nedleggelsen av Stena Line sin rute til Frederikshavn i løpet av 2020, og på grunn av at utslippene går tilbake til normalen etter en periode med høye utslipp i havn fra utenriksfergene på grunn av lang liggetid under COVID19-pandemien. I tillegg bidrar tre lokale tiltak i disse sektorene til lavere utslipp: Uttak av metangass fra Grønmo og Rommen avfallsdeponier (som gir reduserte deponigassutslipp), elektrifisering av Nesodden-båtene, og landstrøm til utenriksfergene. Disse tre tiltakene gjør at samlede utslipp i 2030 blir anslagsvis 21 tusen tonn lavere enn de ellers ville vært.
I de fleste andre sektorer er det små eller uvesentlige endringer i utslippene mellom 2020 og 2030.

Usikkerheten i framskrivingene er betydelig. De usikkerhetene som er blitt kvantifisert, gir et usikkerhetsintervall for totale utslipp i 2030 fra 0,65 millioner til 1,10 millioner tonn CO2-ekvivalenter (mot 0,88 millioner tonn CO2-ekvivalenter i middelverdien). I tillegg er det mange kilder til ikke-kvantifiserbar usikkerhet, som uforutsette hendelser, uvisshet om framtidig teknologisk utvikling, markedsutvikling, store atferdsendringer og ukjente kilder til usikkerhet i de underliggende datakildene.

Den ikke-kvantifiserte usikkerheten forsterkes ytterligere av uvisshet om hvordan transportmønstre vil utvikle seg i etterkant av COVID19-pandemien, og samt uvisshet både om hvordan strømprisene vil utvikle seg i årene som kommer, og om hvordan dette vil påvirke energiforbruk og valg av energityper i ulike sektorer.

Klimagassutslippene i 2030 og Oslo kommunes klimamål

I middelverdien for referansebanen blir utslippene i 2030 0,88 millioner tonn CO2-ekvivalenter, en nedgang på 39 prosent i forhold til 2009. Dette er en betydelig nedgang, men fortsatt langt unna Oslo kommunes mål om 95 prosent reduksjon. Referansebanen har ikke med effekten av tiltak i Oslo kommunes klimabudsjett som ikke er gjennomført per 1.1.2022, og heller ikke effekten av eventuelle utredede tiltak som ikke ennå er vedtatt. Men selv med slike tiltak vil det sannsynligvis gjenstå et betydelig gap.

(¹) Merk at Miljødirektoratets kommuneordelte klimagassregnskap ikke har reelle tall for 2009 for enkelte
sektorer. Spesielt Sjøfart, hvor tallene for 2015 benyttes for alle tidligere år.

Avfallshåndtering med økt ressursutnyttelse utgjør en viktig del av sirkulærøkonomien. Framover vil harmonisering av norsk regelverk til EU-regelverket føre til flere og hyppigere endringer. Økte krav til sortering og materialgjenvinning av avfall vil være en del av dette.

Gjennom forslag til konkrete tiltak knyttet til husholdningsavfall og næringsavfall, inkludert kommunalt virksomhetsavfall, viser denne utredningen hvordan Oslo kan øke materialgjenvinningsgraden opp mot 65 prosent, og samtidig ivareta målet om at avfallshåndteringen skal være tilnærmet uten direkte utslipp av klimagasser i 2030.

Denne utredningen utgjør også en del av faggrunnlaget for temaplan for sirkulær økonomi.

Oslo har et kretsløpsbasert avfallssystem basert på ombruk, kildesortering, materialgjenvinning og energigjenvinning. Av dagens rapporterte klimagassutslipp i Oslo kommer 22 prosent fra avfallsforbrenning. Oslo Fortum Varmes anlegg står for 83 prosent av dette, mens de resterende 17 prosentene kommer fra kommunens anlegg på Haraldrud (husholdningsavfall). I dag dekkes om lag 20 prosent av oppvarmingsbehovet i Oslo av fjernvarme fra avfallsforbrenningen.

Utsortering og materialgjennvinning

Det er anslått at det produseres i underkant av 800 000 tonn avfall i Oslo årlig. Kommunen har ansvar for husholdningsavfall og eget virksomhetsavfall. Næringslivet har ansvar for eget avfall. Avfallsmengdene fra Oslos husholdninger var i overkant av 215 000 tonn i 2019, hvorav 39 prosent ble sendt til materialgjenvinning. Tallene for næringsavfall er mer usikre, men kartlegging tilsier at bygg- og anleggsavfall utgjør ca. 340 000 tonn, mens ca. 230 000 tonn avfall kommer fra tjenesteytende næring (som inkluderer avfall fra kommunal og annen offentlig virksomhet) [1] [2]. Ca. 31 prosent av den totale avfallsmengden fra næring ble materialgjenvunnet og ca. 3 prosent gikk til biogassproduksjon. Om lag 5 prosent av næringsavfall kommer fra kommunale virksomheter.

Teoretiske beregninger for husholdningsavfallet viser at vi med dagens kunnskap, tiltak og virkemidler kan nå en utsorteringsgrad opp mot 65 prosent innen 2030, mens materialgjenvinningsgraden vil være i underkant av 60 prosent. Direkte klimagassutslipp fra forbrenning av husholdningsavfall på Haraldrud energigjenvinningsanlegg (HEA) vil samtidig kunne reduseres med ca. 70 prosent. Utsortering av plastavfall til materialgjenvinning er hovedkilde til denne reduksjonen. Etablering av karbonfangst (CCS) vil fange både fossilt og ikke-fossilt (biogent) CO2. Karbonfangsten fra næringsavfall kan dermed bli større enn den totale mengden fossilt CO2 som slippes ut, og gi «negative» utslipp. Negative utslipp er ikke inkludert i klimagassregnskapet i dag.

For husholdningsavfall ligger det største potensialet for måloppnåelse om 65 prosent materialgjenvinning, i å øke utsorteringen av matavfall, plastavfall og trevirke.

Potensialet for reduserte klimagassutslipp ligger i hovedsak i avfallstypene plastavfall og glass- og metallavfall. De kommende utsorteringskravene for plast fra nasjonale myndigheter vil nås med foreslåtte tiltak. Det er større usikkerhet om det kommende utsorteringskravet nås for matavfall.

For næringsavfall er det størst potensial for økt materialgjenvinning av bygg- og anleggsavfall, samt for utsortering av mat- og plastavfall. For næringsavfall fra kommunens egne virksomheter, er det et potensial for økt utsortering og materialgjenvinning. Krav om utsortering av plast- og matavfall vil også bli gjeldende for næringsavfall.

Oppfølgingen av tiltakene vil variere i forhold til om det er husholdningsavfall, kommunalt virksomhetsavfall, næringsavfall fra tjenesteytende næringer eller bygg- og anleggsavfall, da kommunen har ulik rolle og myndighet.

Utredningen er delt inn i fire deler med fire respektive vedlegg. Kapittel 1 er en felles innledning med rammer og kontekst, kapittel 2 omhandler husholdningsavfall og kapittel 3 omhandler næringsavfall. Her er tall på materialgjenvinningsgrad, klimagassutslipp, framskrivning av avfallsmengder og en redegjørelse for potensialet kartlagt for begge avfallsområder.

I kapittel 4 og nedenfor gis en oppsummering av anbefalte tiltak og relaterte barrierer, forutsetninger, muligheter og risiko, samt kostnader for de viktigste tiltakene. Tiltakene er under gruppert i fire områder i ikke- prioriterte rekkefølge.

Pådriver for forebygging og rammebetingelser

Foreslåtte tiltak (ses i sammenheng med faggrunnlag sirkulærøkonomi):

• Aktiv påvirkning i utformingen av nasjonale og internasjonale rammebetingelser
• Ta initiativ til å utrede handlingsrommet i selvkostregelverket for økt effektivitet i avfallshåndteringen
• Ta initiativ og aktivt arbeide for større krav til produsentansvarsordning, herunder kostnadsfordeling og krav til nye produkter og produktenes iboende egenskaper (økodesign)
• Legge til rette for redusert forbruk (det vises til blant annet forbruksstrategien, faggrunnlag sirkulær økonomi, med mer [3] [4] [5])
• Økt satsning på ombruk ved å tilrettelegge for gode ombruksløsninger
• Ombygging og restaurering av eksisterende bygningsmasse i stedet for rivning
• Målrettet bruk av innkjøpsmakten ved innovative anskaffelser og å sette krav til varer og tjenester, og arbeide for redusert forbruk og materialgjenvinning av spesielt fossilt avfall
• Økt informasjon og tilrettelegging for gode brukerløsninger

Utvidet kildesortering/utsortering

Foreslåtte tiltak:

• Økt innbygger-/brukerdialog, bedre tilrettelagt design og merking
• Utvidet gebyrdifferensiering for å stimulere til ønsket
• Tilrettelegge for utvidet kildesortering for å ivareta nasjonale krav og avfallskvalitet i første rekke med vekt på mat- og plastavfall
• Økt utsortering av fossile avfallstyper (plast- og tekstilavfall) fra restavfall
• Effektivisere innsamlingen og dialog med innbyggerne/brukerne ved å ta i bruk digitale verktøy og ny teknologi.
• Følge opp krav til kildesortering for kommunalt virksomhetsavfall
• Etablere avfallsfaglig rådgiver for kommunale virksomheter
• Aktiv bruk av insentiver og rådgivning for gode avfallsløsninger hos abonnent (husholdningene)

Teknisk infrastruktur, samarbeid og innovasjon

Foreslåtte tiltak:

• Bruke kommunens planer og retningslinjer (iht. pbl, Gatenormalen, m.fl.) i nye områder og ved ombygginger, for å tilrettelegge og sikre gode bosteds-/ virksomhetsnære avfallsløsninger og nødvendig infrastruktur for eksisterende og framtidig behov
• Aktivt bidra til etablering av nye forretningsmodeller for avfallstyper som i dag går til forbrenning og deponi, gjennom samarbeid, stille arealer til disposisjon og bruke tilskuddsordninger
• Initiere utvikling av ny teknologi og etablering av nye verdikjeder for restprodukter fra avfallsforbrenning, gjennom samarbeid, stille anlegg til disposisjon og bruke tilskuddsordninger
• Aktiv bruk av innovative anskaffelser for å utvikle verdikjeder for økt materialgjenvinning
• Videreføre og utvikle forpliktende samarbeid på tvers av kommuner og bransjer for å sikre riktig kapasitet på anlegg
• Bygge omlastestasjoner for å effektivisere avfallslogistikken

Reduserte klimagassutslipp og etablering av ettersorteringsanlegg

Foreslåtte tiltak:

• Utrede etablering av ettersorteringsanlegg for utsortering av plast og for å få mest mulig ut av potensialet i restavfallet
• Øke kunnskap om fossile fraksjoner i avfallet og tilrettelegging for reduserte direkte klimautslipp fra forbrenningsanleggene

Det er identifisert flere forutsetninger, barrierer, muligheter og risikoer knyttet til tiltakene som er foreslått. Disse er beskrevet i kapittel 2.4 (husholdning) og kapittel 3.4 (næring). Risiko og barrierer, men også muligheter, for gjennomføring av tiltakene er ikke-vedtatt regelverk, praktisering av regelverk, arealer og kostnader, samt tilstrekkelig nødvendig data og statistikk. Utsorteringsgraden vil påvirkes av innbyggernes/brukernes oppslutning og brukertilpassede løsninger. For materialgjenvinningsgraden vil utvikling av umodne verdikjeder for enkelte av avfallstypene, og dårlig tilpasset lovverk til sirkulærøkonomi, være viktig for måloppnåelse. Bruk av innkjøpsmakt og innovative anskaffelser er et viktig virkemiddel for måloppnåelsen. Dette vil kunne gi økte kostnader på kort og mellomlang sikt på grunn av umodent marked, men kan samtidig legge grunnlag for samfunnsøkonomiske gevinster i et langsiktig perspektiv.

De største kostnadene og barrierene for husholdningsavfall, er knyttet til både nye løsninger for utsortering av avfallstyper og til etablering av anlegg. Økte kostnader er knyttet til endret logistikk, flere oppsamlingsenheter, innkjøp av flere renovasjonsbiler, kommunikasjon og merking, samt etablering av ny omlastestasjon og nytt ettersorteringsanlegg for restavfall. Tiltakene vil være budsjettbelastende og vil gi økte gebyrer.

For næringsavfall, herunder kommunalt virksomhetsavfall, er kostnadene knyttet til utsortering av flere avfallstyper og økt materialgjenvinning av kildesorterte avfallstyper.

Samarbeidsprosjekter, regionalt samarbeid og klyngeutvikling innen avfallsfeltet pågår. Et mulighetsstudium for økt regionalt samarbeid om husholdningsavfall er under arbeid. Det pågår også utviklingsarbeid i kommunal regi og i samarbeid med forskningsinstitusjoner.

Oppdraget om å lage et faggrunnlag utformet som en temaplan skal danne grunnlaget for byrådets strategi for sirkulær økonomi. Temaet sirkulær økonomi er i utvikling, og det er behov for en bredere drøfting og presentasjon av retningen og hvordan Oslo kommune skal jobbe videre med dette. Faggrunnlag for «Temaplan for sirkulær økonomi i Oslo» skal vise hvordan kommunens arbeid for en mer sirkulær økonomi skal bidra til å skape arbeidsplasser, økt verdiskaping og betydelig klima- og miljøgevinst.

Faggrunnlaget skal også synliggjøre gjennomføringen gjennom kommunens eget virkemiddelapparat, samt gjennom å påvirke innretning og bruk av regionale og nasjonale virkemidler.

Oslo har gjennom flere år arbeidet med sirkulære ideer, mål og prinsipper i utformingen av tjenester og politikk. Gjennom arbeid på ulike tjenesteområder er det identifisert barrierer og muligheter for å arbeide mot en sirkulær økonomi både på kommunalt, nasjonalt og internasjonalt nivå. Det er også sett på viktige samarbeidsfora i regionen som kan styrke arbeidet og bidra til å videreutvikle satsningen på sirkulær økonomi i Osloregionen.

«Nasjonal strategi for ein grøn, sirkulær økonomi», lagt frem juni 2021, samt

«Hurdalsplattformen 2021 -2025», en regjeringsplattform for en regjering utgått fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet oktober 2021, understøtter kommunens arbeid.

Det foreslås derfor at de fire satsingsområdene innen sirkulær økonomi som kommunen allerede jobber med videreføres og styrkes;

• Forbruk og varehandel
• Avfall og energi
• Bygg, anlegg og infrastruktur
• lnnovasjonsdistrikter og samarbeid

Forbruk og varehandel

 Gjennom oppfølging av forbruksstrategien og klimastrategien arbeider Oslo kommune for et redusert og mer miljø- og klimavennlig forbruk hos innbyggere og næringsliv. Det foregår en rekke ulike aktiviteter med søkelys på sirkulært forbruk og varehandel i Oslo, bl.a. innenfor ombruk og reparasjon.

Økt kunnskap og holdningsendringer er forutsetninger for et sirkulært samfunn. Det gjøres allerede store regelverksendringer nasjonalt og i EU, der det bl.a. vil stilles strengere krav til produkter og klassifisering av bærekraft i økonomiske aktiviteter (taksonomi-regelverket). Kommunen har en viktig rolle i å påvirke regelverksutviklingen i sirkulær retning.

Oslo kommune er landets nest største innkjøper, noe som gir en betydelig innkjøpsmakt. Offentlige anskaffelser er et viktig virkemiddel for å påvirke forbruk og varehandel i en sirkulær retning. Sirkulære krav i anskaffelser gir ofte økte kostnader, særlig i tidlig fase der markedet ikke er modent. Det er viktig å sikre aksept for økte kostnader og tilgjengelige midler til å stille miljøkrav.

Økt etterspørsel etter og tilrettelegging for sirkulære tjenester som reparasjon og oppgradering, vil gi muligheter for nye forretningsmodeller og arbeidsplasser. Verktøy for miljødokumentasjon og livsløpsanalyser, er viktig som grunnlag for dette.

Eksempler på forretningsmodeller kan være utleietjenester for produkter det i dag er vanlig å eie, eller nye digitale verktøy, samt reparasjonstjenester. Nye forretningsmodeller kan oppstå ved å tilrettelegge for dialog og samarbeid på tvers av verdikjeder.

Det anbefales bl.a. at kommunen oppretter møteplasser på tvers av bransjer og verdikjeder, søker å løse behov på andre måter enn ved nyanskaffelser der dette er mulig, samt utvikler og benytter krav til sirkulære løsninger i anskaffelser.

Avfall og energi

Kommunen har mål om å øke materialgjenvinningsgraden i renovasjonssystemet til 65 prosent og gjøre Oslos avfallshåndtering utslippsfri innen 2030. For å beholde verdiene i materialer, produkter og ressurser i omløp i økonomien lengst mulig, må kommunen legge til rette for at mest mulig av avfallet utsorteres i rene fraksjoner som kan materialgjenvinnes til nye, konkurransedyktige råvarer. Oslo har tilgjengelig infrastruktur for å utnytte både avfall og energi. Denne infrastrukturen må videreutvikles for å sikre at ressursene i større grad enn i dag forblir eller føres tilbake til kretsløpet.

En gjennomgang av utvalgte materialstrømmer viser at det genereres store avfallsmengder av ulike typer i Oslo. Kommunen kan benytte seg av anskaffelser for å bidra til å redusere mengdene av de ulike avfallstypene – ved å stille krav til reparasjon, ombruk og innhold av materialgjenvunnet råvare. Et annet viktig virkemiddel er å påvirke rammevilkårene for avfall, f.eks. produsentansvar og produktregelverk. Det oppstår store avfallsmengder fra næringsvirksomhet i Oslo, men tilgjengelig informasjon om næringsavfall, er begrenset. Kommunen kan stimulere til etablering av sirkulære løsninger for næringsavfall ved å stille krav om sirkulære tjenester for eget avfall.

Økt utnyttelse av overskuddsvarme fra byens aktiviteter i fjernvarmenettet vil kunne frigjøre elektrisitet til andre formål enn oppvarming. I en sirkulær økonomi vil effektiv energibruk være avgjørende, og kommunen bør ta en rolle i planleggingen.

Det er potensial for nye arbeidsplasser ved utvikling av avfalls- og energisektoren. Eksempler er nye løsninger for behandling av avfall. Oslo kommune kan være pådriver for sirkulære avfallstjenester i regionen, ved utvikling av egne anlegg for utnyttelse av bl.a. organiske restprodukter. I tillegg kan kommunen være pådriver for teknologiutvikling og etablering av anlegg, f.eks. anlegg for finsortering og gjenvinning av plastavfall og elbilbatterier.

Det anbefales at kommunen er pådriver for sirkulære behandlingsmåter og forbedret statistikk, i tillegg til å være aktiv innenfor FoU og teknologiutvikling. I tillegg gis det spesifikke anbefalinger for en rekke utvalgte produktgrupper. På energi anbefales det at kommunen jobber for utnyttelse av restvarme fra ulike aktiviteter og tar en aktiv del i energiplanlegging.

Bygg, anlegg og infrastruktur

Oslo har store transformasjonsområder og betydelig byggeaktivitet. De største avfallsmengdene i Oslo oppstår i bygge- og anleggsbransjen. Rivning og nybygg gir store klimautslipp. Det foregår en rekke sirkulære initiativer innenfor bygg og anlegg i byen i dag, bl.a. innenfor ombruk av bygningsmaterialer og massehåndtering.

For å påvirke i en sirkulær retning, kan kommunen rehabilitere eksisterende bygg heller enn å rive og bygge nytt der dette er hensiktsmessig, i tillegg til å vurdere ombruk av bygningsdeler. Kommunen bør også kartlegge arealbehovet for anlegg og aktiviteter som trengs i en sirkulær økonomi, og muligheter for lokal mellomlagring for å øke gjenbruk av masser. Ved å åpne for midlertidig bruk av lokaler og arealer i transformasjonsperioder, kan kommunen legge til rette for start-ups med sirkulære forretningsideer eller mellomlagring av plasskrevende ombruksmaterialer som bygningsdeler og masser. Kommunen kan også vurdere om sambruk av arealer kan begrense det totale arealbehovet.

Det er potensial for nye forretningsmodeller og ev. arbeidsplasser innenfor tjenester for å tilgjengeliggjøre ledige arealer. Å legge til rette for bruk av rimelige arealer som f.eks. kantiner større deler av døgnet, kan også stimulere til nye bedrifter innenfor f.eks. catering eller kafe. Fokus på ombruk av byggematerialer kan medføre at det oppstår forretningsmodeller innenfor distribusjon, salg og dokumentasjon på brukte bygningsdeler.

lnnovasjonsdistrikter og samarbeid

Campus Oslo – strategi for utvikling av kunnskapshovedstaden, ble vedtatt i 2019 og gir retning for utviklingen av innovasjonsdistriktene i Oslo. Visjonen for Hovinbyen Sirkulære Oslo, er at dette skal bli et verdensledende innovasjonsdistrikt for sirkulærøkonomi innen bygg, anlegg og produksjonsnæring.

For å realisere utvikling i en sirkulær retning, bør kommunen legge til rette for samarbeid med akademia, nabokommuner og privat næringsliv og vurdere økonomiske støtteordninger for bedrifter i oppstartsfasen. Kommunen bør videreføre satsingen på Hovinbyen Sirkulær Oslo som Oslos senter for sirkulær økonomi, der kretsløpsparken på Haraldrud er et naturlig kjernepunkt for utvikling av teknologi og sekundære råvarer. Kuben yrkesskole vil være sentrum for utvikling av sirkulær fagopplæring. Kommunen samarbeider allerede med andre kommuner og relevante aktører i regionen, og bør fortsette arbeidet for å identifisere felles løsninger og utfordringer.

Kommunen kan ta en aktiv rolle i å skape nøytrale møteplasser der aktører fra bl.a. næringsliv og akademia, kan møtes på tvers av verdikjeder og bransjer. Næring for klima er eksempel på en slik møteplass. Det er gjennomført workshops med aktører innenfor de utvalgte bransjene mobilitet, forretningsbygg og varehandel. I workshops var tilbakemeldingen fra deltakerne at kommunens viktigste rolle er å tilrettelegge for møteplasser, der aktører på ulike steder i verdikjeder kommer sammen og deler ideer og utfordringer. Slike arenaer for kunnskapsutveksling er etablert bl.a. i København og Flandern.

Kommunen bør øke satsingen på klyngesamarbeid for å utvikle ny teknologi og tjenester, skape arbeidsplasser og bedre utnyttelse av ressurser. Et eksempel på klyngesamarbeid er Construction City, som er en klynge innenfor bygg, anlegg og gjenvinning etablert i Hovinbyen. Et annet eksempel er Greenlab Nes, der kommunen har eget anlegg for materialgjenvinning av matavfall, og vil kunne ta en viktig rolle i å utvikle ressursutnyttelsen av organiske restprodukter. Utvikling av kretsløpsparken på Haraldrud med møteplasser for utvikling av teknologi og næring, vil kunne bidra til flere sirkulære løsninger for avfallshåndtering.

Det anbefales at kommunen viderefører satsingen på Hovinbyen, og vurderer å opprette økonomiske støtteordninger for sirkulære bedrifter i oppstartsfasen. Videre anbefales det at kommunen legger til rette for klyngesamarbeid og samarbeid med akademia og med andre kommuner og relevante aktører i regionen.

Indikatorer og statistikk

For å følge utviklingen av sirkulær økonomi i Oslo, trengs det bedre statistikk, i tillegg til indikatorer, eller målepunkter, som viser status. Rapporten inneholder forslag til indikatorer for de anbefalte satsingsområdene for sirkulær økonomi. Det pågående indikatorarbeidet i kommunen, er også en viktig brikke i arbeidet, både med å utvikle felles indikatorer og kommunens tjenester til å bli mer bærekraftige og sirkulære.