Denne rapporten er en del av oppdraget utlyst av Klimaetaen for kartlegging av utslipp fra materialbruk i bygg og virkemidler for økt ombruk. Rapporten vil ta for seg den delen av oppdraget som går på vurdering av virkemidler for økt ombruk av byggematerialer og inventar i bygg, som er et ledd i å gi et kunnskapsgrunnlag for å kunne sette et mål for å redusere utslipp fra materialbruk i bygg i Oslo.

I rapporten har vi behandlet ombruk av byggevarer og møbler/inventar hver for seg. Det er betydelig forskjell på bruk og omsetning av brukte byggevarer sammenliknet med møbler/inventar, derfor behandles disse områdene separat.
For å framskaffe kunnskap om erfaringer med Ombruk i Oslo kommune spesielt, er det gjennomført flere intervjuer med nøkkelpersoner fra Oslo kommunes byggforetak, etater og andre virksomheter. Det er også gjennomført en workshop med et utvalg av nøkkelpersonene for å vurdere mulige tiltak/ virkemidler. Fra intervjuene har vi erfart at ombruk er et tema som alle foretakene og enhetene vi har snakket med har et forhold til. Imidlertid er det stor variasjon i erfaringer, forankring og omfang. Generelt har ombruk av møbler og inventar vært praktisert en stund, mens ombruk av byggevarer er forholdsvis nytt.

For økte ombruk av byggevarer foreslår rapporten følgende virkemidler:
1. Komme i gang; skape marked og bygge opp kunnskap og erfaring
2. Etablere ny funksjon; «Materialforvalteren»
3. Tilrettelegge gjennom reguleringsplaner og byggesaksbehandling;
4. Bruke digitale verktøy
5. Kartlegge lagerbeholdning – gjøre informasjon tilgjengelig
6. Etablere areal til mellomlagring av materialer og bygningsdeler
7. Prosjektere for ombruk i nybygg

For økte ombruk av møbler og inventar foreslår rapporten følgende virkemidler:
1. Intern digital markedsplass / oversikt – etablere en egen digital markedsplass for ombruk av kommunale foretak/etaters møbler, for å legge til rette for større omfang av distribusjon i Oslo kommune.
a. Kartleggingsverktøy for å understøtte dagens praksis med å kartlegge ombrukbare møbler.
b. Etablere en samlet oversikt over prosjekter og mulighet for også kunne registrere behov – «ønskes kjøpt» for å stimulere til økt ombruk.
2. Felles lager- og visningsareal – tilgjengeliggjøre og utnytte kommunale lokaler for lagring av møbler for ombruk.
a. Kommunalt felles verksted
3. Inngå samarbeide med private aktører for å bidra til økt ombruk og legge grunnlag for et økosystem for ombruk i kommunen

Oslo kommune ønsker å se nærmere på sine indirekte klimagassutslipp knyttet til forbruk av varer og tjenester. Dette gjøres i denne rapporten med å se på forbruksbaserte klimaregnskap for Oslo kommune. Et forbruksbasert klimaregnskap inkluderer alle klimagassutslipp langs hele verdikjeden til det som konsumeres av en definert populasjon, og kalles ofte for et klimafotavtrykk eller klimaspor.

Mens Norges geografiske utslipp av klimagasser i tonn CO2-ekvivalenter (tCO2e) har stabilisert seg på 50 millioner-tallet, så fortsetter klimafotavtrykket av vårt forbruk å øke, slik illustrert i figur under. Vårt fotavtrykk har nå passert 80 millioner tonn CO2-ekvivalenter om vi legger en nordisk elektrisitetsmiks til grunn. Norge har altså blitt en betydelig netto importør av CO2e. Ser vi på en gjennomsnittshusholdning ser vi at indirekte klimagassutslipp overgår direkteutslippene med omtrent 10-gangen.

Motivasjonen bak å undersøke forbruksbaserte klimaregnskap er å supplere de eksisterende klimagassregnskap fordelt på geografi. Ved å ta forbruksperspektivet har man ytterligere muligheter til å bidra til reduserte klimagassutslipp gjennom et mer bærekraftig forbruk. For Oslo kommune sin egen virksomhet er potensialet spesielt stort ved å kunne stille miljøkrav i anskaffelser, for både å redusere sitt eget klimafotavtrykk, men også være en pådriver for en klimavennlig omstilling hos leverandører.

I denne rapporten vil vi fokusere på metodebruk og eksempler på forbruksbaserte klimaregnskap både nasjonalt og internasjonalt. Vi gjør innledende beregninger på Oslo kommune sitt forbruksbaserte klimaregnskap. Vi går i tillegg i mer detalj på tre ulike områder. Disse er: 1) klimafotavtrykk av egen virksomhet, 2) klimafotavtrykk av bygg og infrastruktur, og 3) en vurdering av klimafotavtrykk av reiseliv og turisme.

Vi avslutter rapport med en oppsummerende diskusjon rundt resultater, råd rundt bruk av forbruksbaserte klimaregnskap, samt også vurderinger av videre utvikling.

I denne saken fremmes Oslo kommunes handlingsplan mot plastforurensning i Oslofjorden for 2019-2020 som beskriver hvordan Oslo kommune skal jobbe for å bekjempe plastforurensning og bli landets første kommune som ikke bruker unødvendig engangsplast. Handlingplanen består av tiltak innenfor områdene 1) opprydning og håndtering av plastavfall, 2) forbruk, anskaffelser og miljøledelse, 3) mikro- og nanoplast og 4) kunnskap, informasjon og samarbeid. Med denne handlingsplanen ønsker byrådet å ta et enda større ansvar i kampen mot plastforurensning ved å vise hvordan Oslo kan lede an i arbeidet med å finne løsninger på dette miljøproblemet.

Arealbrukssektoren i klimagassregnskapet omfatter utslipp og opptak knyttet til arealbruk og
arealbruksendringer. Kommunene har en viktig rolle i klimaarbeidet, og besitter mange av
virkemidlene som må benyttes for å redusere utslipp og øke opptak av klimagasser i
arealbrukssektoren. For å kunne ta gode beslutninger er det behov for kunnskap om utslipp knyttet
til arealbruk og arealbruksendringer, og om mulige tiltak for å redusere utslipp og øke opptak.
Klimagassregnskapet for arealbrukssektoren deler arealet inn i seks arealbrukskategorier; skog,
dyrka mark, beite, vann og myr, annen utmark og utbygd areal. Det rapporteres utslipp av CO2, CH4
og N2O, samt opptak av CO2 i hver kategori. For CO2 rapporteres det som endring i
karbonbeholdninger i levende biomasse, dødt organisk materiale (strø og død ved), mineraljord og
organisk jord.

I Oslo er skog den helt klart største arealbrukskategorien, med i underkant av 284 000 daa (hvorav
det meste i marka). Utbygd areal er den nest største kategorien, med nesten 113 000 daa (hvorav det
meste i byggesonen). De øvrige arealbrukskategoriene er betydelig mindre, med for eksempel i
underkant av 8 000 daa dyrket mark og 2 000 daa beite.

Det har i perioden 2010 til 2017 vært overganger til og fra alle arealbrukskategorier, men i
utslippssammenheng er det særlig to overganger som er viktige. Avskoging (overgang fra skog til en annen arealbruk) skaper betydelige tap av karbon. Det samlede arealet som er avskoget i perioden
2010 – 2017 i Oslo utgjør om lag 7 600 daa, et avskogingsareal tilsvarende 152 fotballbaner årlig. En
annen sentral kilde til utslipp er drenering av arealer med organisk jord. Dette et langsiktig tap av
karbon fra jordsmonnet som kan være betydelig. Det mest sentrale potensialet for utslippsreduksjon
i Oslo kommune når det gjelder drenering av organisk jord kan synes å være knyttet til utbygging av
arealer, til boområder, idrettsanlegg, næringsarealer, mv. Og her kan det reelle utslippet bli svært
stort (selv ved små arealer) ettersom det i noen tilfeller ikke vil være bare en drenering av arealet,
men fjerning av hele jordsjiktet.

Både innen skogbruk og jordbruk er det en rekke tiltak som kan gjøres for å øke
karbonbeholdninger. For skog vil det å sikre en god foryngelse etter hogst, samt å følge opp denne
med riktig utført ungskogpleie og gjerne senere gjødsling bidra til å øke opptaket av CO2. Optimal
hogstalder, som fra et klimaperspektiv kan avvike fra optimal hogstalder fra et næringsøkonomisk
perspektiv, kan også bidra til å øke opptaket. Alle tiltak som øker tilveksten, og dermed opptaket av
CO2, vil i prinsippet fanges opp i klimagassregnskapet gjennom økt vekst i skogen. Tiltak for å øke
produksjonen (volum) og kvaliteten på virket kan også ha en indirekte positiv betydning for klima
gjennom at tømmeret kan erstatte klimabelastende materialer (substitusjonseffekt), men denne vil
ikke fanges opp i arealbrukssektoren. I jordbruket vil det primært være tiltak som kan øke
karbonbeholdningen i jorda som er relevante, og dette kan være å øke andelen flerårig eng, øke
tilførsel av husdyrgjødsel, bruk av fangvekster og bruk av biokull som jordforbedringsmiddel. Ikke
alle disse tiltakene vil fanges opp i klimagassregnskapet med dagens regelverk og metodikk.
Forvaltningen av urbane grøntområder, som parker, «friarealer» og f.eks. trær i alléer, vil kunne ha
betydning på karbonbeholdninger i utbygde arealer. Dette vil imidlertid ikke fanges opp i
klimagassregnskapet slik det er utformet i dag.

Klimaetaten i Oslo kommune har bestilt et prosjekt fra SINTEF der målet er å heve kompetansen
innen teknologiske trender som kan bidra til at Oslo kommune når sine klimamål. Oslo
kommune har satt seg som mål å redusere klimagassutslippene i kommunen med 50% innen
2020 og 95% innen 2030, sammenliknet med 1990-nivå (Oslo kommune, 2016).
Transportsektoren står for 61 % av utslippene i kommunen, så kutt her er avgjørende for å nå
målene.

Leveransen i prosjektet er en fagdag med foredrag av og diskusjon med eksperter innen utvalgte
teknologier.
 Terje Moen: Automatisering på land.
 Solveig Meland: Mobilitetstjenester og samvirkende intelligente transportsystemer (C-ITS).
 Jon Are Suul: Ladeinfrastruktur.
 Klas Boivie: Additiv tilvirkning.
 Aksel Transeth: Droner.
 Odd André Hjelkrem: Intelligent gods og bylogistikk.
 Thor Myklebust: Transport i rør.

Dette notatet gir en utfyllende beskrivelse av presentasjonene, med et ekstra fokus på relevans
for klimastrategien til Oslo kommune.

Klimaetaten i Oslo kommune har gitt CICERO Senter for klimaforskning i oppdrag å sammenstille resultater og funn fra klimapanelets spesialrapport om 1,5 °C som kan være særlig relevant for Oslo kommunes klimaarbeid. Et av hovedfunnene fra spesialrapporten er at for å begrense oppvarmingen til 1,5 °C, må klimagassutslippene reduseres med 40-50% innen 2030 sammenlignet med 2010-nivå, og være «netto-null» innen 2050, altså at det fjernes like mye CO2 fra atmosfæren som det slippes ut. Oslo kommune kan spille en viktig rolle i arbeidet med å begrense global oppvarming. Rapporten diskuterer bl.a. omstilling til et lavutslippssamfunn, styring og organisering, transport, karbonfangst og –lagring, byggeaktivitet og infrastruktur, bioenergi og indirekte utslipp.

Klimaetaten i Oslo kommune gav i 2018 CICERO og TØI i oppdrag om å utarbeide en referansebane for Oslos klimagassutslipp for perioden 2017 til 2030. I 2019 fikk vi et nytt oppdrag for å oppdatere denne rapporten basert på ny og oppdatert statistikk. Dette arbeidet er basert på best tilgjengelig kunnskap om de driverne som vil påvirke klimagassutslippene fram til 2030. Å lage en referansebane er et forsøk på å lage et overslag om hvordan klimagassutslippene ville utvikle seg i en fiktiv framtid som neppe vil skje. Den er et overslag med betydelig usikkerhet, og kan kun gjenspeile de faktorene og antakelsene som er tatt med i beregningene. Den bør kun brukes som en indikasjon på hva som kan skje ved fravær av ytterligere klimatiltak, og bør ikke brukes som et utgangspunkt for å definere mål for utslippsreduksjoner.

De framtidige utslippene i Oslo kvantifiserer vi gjennom et sentralestimat og nedre og øvre grense for et usikkerhetsintervall. Sentralestimatet er vårt beste estimat for hvordan utslippene i Oslo ville utvikle seg uten tiltakene nevnt over. Usikkerhetsintervallet framkommer gjennom ulike mulige antakelser og gjennom kvantifisert usikkerhet i grunnlagstallene, og representerer et intervall som samlede utslipp med høy sannsynlighet ville holde seg innenfor gitt antakelsene eller spennet av antakelser som ligger til grunn for referansebanen.

Den opprinnelige referansebanen ble publisert 7. september 2018 (med rettelser 2. oktober 2018) på grunnlag av kommunefordelt utslippsstatistikk fra Miljødirektoratet for 2009-2016, publisert i juni 2018. Miljødirektoratet publiserte ny utslippsstatistikk i april 2019, med utslipp for 2017 og enkelte revisjoner av utslippene for tidligere år. Denne rapporten inneholder en oppdatert versjon av den opprinnelige referansebanen, som omfatter den nye utslippsstatistikken og inneholder enkelte andre små justeringer, samt at referanseåret endres fra 2016 til 2017.

Oslo kommune har målsetting om utslippsfri anleggsdrift på alle sine bygge- og anleggsplasser i 2025. Med utslippsfri menes at det ikke er noen forurensende utslipp til luft. Pilotprosjektet for utslippsfri anleggsplass i Olav Vs gate er gjennomført for å få erfaringer med utslippsfri anleggsdrift med tanke på en gradvis overgang til dette i alle anleggsprosjekter frem mot 2025.

Rapporten dokumenterer arbeid og utfordringer i de ulike fasene av prosjektet og gir anbefalinger til veien videre. Rapporten er også utformet med tanke på å dele erfaringer med andre offentlige og private byggherrer som står overfor lignende utfordringer i deres prosjekt.

I rapporten presenteres det hva Oslo kommune ved Bymiljøetaten gjorde i planleggingen av et prosjekt som skulle gjennomføres utslippsfritt, hvilke utfordringer som oppsto under gjennomføringen, merkostnader og miljøgevinster. I kapittel 1 er det sammendrag på engelsk og norsk. Kapittel 2 gir en kort, overordnet fremstilling av klimaarbeidet i Oslo kommune og dagens situasjon, med linker til sentrale dokumenter. Kapittel 3 av rapporten omhandler planleggingen av pilotprosjektet, derunder
markedsdialogen som ble gjennomført og anskaffelsen av utslippsfrie maskiner og utførende entreprenør. Kapittel 4 beskriver gjennomføringen, gjennom temaene maskiner, strøm, utslipp og kostnader, og er basert på erfaringene fra byggefasen. Kapittel 5 gir en fremstilling av Oslo kommunes krav i årene frem mot 2025. Kapittel 2, 3 og 4 avsluttes med en oppsummering av fasene, med tips til hva man bør tenke gjennom for en vellykket gjennomføring.

Rapporten er basert på byggherrens erfaringer, månedsrapportering fra entreprenør, og generelle tilbakemeldinger fra entreprenør Steen & Lund og maskinleverandør Sørby utleie.

Takk til Klimaetaten og Utviklings- og kompetanseetaten for innspill.

DNV GL har på oppdrag fra Klimaetaten i Oslo kommune estimert forbruket av fossilt drivstoff til
oppvarming og anleggsmaskiner og tilhørende utslipp fra bygg- og anleggsplasser i Oslo kommune.
Studien ser også nærmere på tilgjengelig teknologi, kostnadsutvikling og hvilke aktører som er involvert
og har eierskap eller mulighet til å påvirke utslippene. På grunnlag av dagens situasjon er det utarbeidet
en referansebane og to scenarier, med ulik implementeringstakt av ny teknologi, mot utslippsfrie byggog
anleggsplasser i 2030.

Studien baserer seg på DNV GLs rapport om Utslippsfrie byggeplasser
utarbeidet i 2017 på oppdrag av Norsk Fjernvarme, Energi Norge og Enova /D57/.