Tilnærmingen som legges til grunn for metodikken er vurderingen av hvordan arealbruk, vegetasjon og overflateegenskaper påvirker vannbalansen i byen. Videre har det blitt sett på hva som, i et overordnet og forenklet perspektiv, påvirker et blågrønt tiltaks evne til å håndtere vann. På bakgrunn av dette har «Blågrønn byindeks» blitt definert som et mål på hvor mye av et (del)nedbørfelt som består av grønne og permeable flater med potensiell effekt for overvannshåndtering.

Prinsippet bak denne metodikken tar dermed utgangspunkt i at den blågrønne byindeksen i hovedsak beregnes ut fra andelen grønt og blått areal som finnes innenfor analyseområdet. Andelen grønt/blått areal utgjør dermed grunnverdien som så justeres opp eller ned avhengig av funksjoner som påvirker områdets evne til å håndtere vann. Disse funksjonene er cellens overflateeganskap, infiltrasjonskapasitet, om cellen er en del av en forsenkning og om cellen er en del av en innsjø, dam, elv eller et vassdrag, eller om den ligger i en avrenningslinje som tilfører vann fra andre celler.

Blågrønn byindeks er en indikator som skal bidra til en mer systematisk og etterprøvbar oppfølging av hvordan byens arealbruk, vegetasjon og overflateegenskaper samlet påvirker vannbalansen, og i hvilken grad byen er i stand til å håndtere nedbør gjennom åpne og lokale, naturbaserte løsninger.

Formålet med indeksen er ikke å fungere som et prosjekteringsverktøy eller et detaljert grunnlag for dimensjonering av enkeltløsninger. Blågrønn byindeks er i stedet ment brukt på et overordnet nivå, for eksempel på delnedbørsfelt-, sone- eller bynivå, og skal gi et helhetlig bilde av status og utvikling over tid. Gjennom dette skal indeksen gjøre det mulig å svare på sentrale styringsspørsmål, som om byen samlet sett har blitt mer blågrønn, om utviklingen har skjedd på steder der den gir størst effekt for overvannshåndteringen, og hvor det kan være behov for ytterligere innsats.

Metodikken har blitt testet på fire ulike områder; Skillebekk, Sofienbergparken, Prinsdal og Grünerløkka. Pilotområdene er valgt for å demonstrere hvordan metodikken slår ut i ulike områdetyper, og for å teste indikatorens prinsipielle egnethet. For pilotområdene har det blitt beregnet en referansetilstand (nå-situasjon) og en måltilstand (ønsket situasjon), som representerer eksempler på referansetilstand og måltilstand. Disse resultatene gir verdifull innsikt, men er ikke tilstrekkelige alene til å fastsette målverdier eller kalibrere indeksens skala for byen som helhet.

Måltilstanden for blågrønn byindeks bør være ambisiøs, men samtidig realistisk. Den bør knyttes til byens samlede evne til å håndtere normalregn med åpne og lokale løsninger, og på lengre sikt også reflektere en styrket robusthet mot mer intense nedbørshendelser. Videre bør mål formuleres med forståelse for at ulike områdetyper har ulike forutsetninger, og at det derfor kan være hensiktsmessig å definere ulike mål for eksempelvis tett by, småhusområder og grøntpregede områder.

En sentral hensikt med blågrønn byindeks er å gi et faglig grunnlag for overordnet styring og prioritering av tiltak, samt kan brukes til rapportering og evaluering av byutviklingen. Indeksen kan benyttes til å sammenligne ulike delnedbørsfelt eller soner, og til å identifisere områder som skiller seg ut med særlig lav eller høy blågrønn kapasitet. Ved å beregne en blågrønn byindeks for byområdene, delnedbørfeltene eller sonene vil det være mulig å identifisere:

• Bydeler med lite vegetasjon
• Områder med høy andel tette flater
• Områder med mangel på blågrønne kvaliteter
• Områder med lavt potensiale for håndtering av normalregn

Videre kan indeksen brukes som et beslutningsgrunnlag når kommunen skal velge hvor ressursene skal brukes. Sammenholdt med kunnskap om hvor kommunen har handlingsrom til å gjennomføre tiltak, kan indeksen brukes til å vurdere hvor økt innsats vil kunne gi størst effekt. Dette kan omfatte vurderinger av hvor etablering av grønne tak, åpne overvannsløsninger på gateplan, økt grøntomfang eller nye fordrøyningsarealer vil bidra mest til å styrke byens evne til å håndtere overvann. Vurderingen av hvilke tiltak som vil gi mest nytte for et område kan så brukes videre i en kost/nytte-vurdering av tiltakene.

Når nye grøntområder, regnbed, grønne tak, endring av vegetasjonstype eller åpne vannløsninger etableres, kan indeksen vise om tiltakene faktisk forbedrer den blågrønne situasjonen. Dette gjør det lettere å dokumentere effekten av investeringene.

I planprosesser kan indeksen brukes til å:

• Fastsette minimumskrav til blågrønne kvaliteter for et område
• Identifisere områder som trenger kompensasjon for tap av natur
• Sikre at nye utbygninger bidrar positivt til overvannshåndtering og økologiske funksjoner

Ved å beregne en blågrønn byindeks for Oslo, samt jevnlig holde denne indeksen oppdatert, vil man enkelt kunne se om byen blir mer eller mindre blågrønt år for år, og om utviklingen går i ønsket retning.

Rapporten viser at blågrønn byindeks tilfører mer informasjon enn ren kartlegging av vegetasjon, ved å koble grønn- og blå struktur til infiltrasjon, fordrøyning og mottak av overvann. Indikatoren gir dermed et mål på funksjon, ikke bare omfang, og kan brukes til å vurdere hvor byen er best rustet til å håndtere normalregn, og hvor det er behov for økt innsats.

Pilotområdene gir nyttig innsikt i metodikkens egnethet, men er ikke tilstrekkelige for å fastsette målverdier eller kalibrere skalaen alene. Full styringsverdi av indeksen forutsetter derfor byomfattende beregninger, der referansetilstand og realistiske måltilstander kan defineres og følges opp over tid.

Nær ni av ti virksomheter i Oslo mener det er viktig å bli oppfattet som klima- og miljøvennlig av kundene. Andelen har økt de siste årene, og bare én av ti mener dette ikke er viktig.

Blant de største virksomhetene (mer enn 50 ansatte) oppgir 96 prosent at dette er viktig, mens andelen er noe lavere blant de minste (5–19 ansatte), med 84 prosent.

Mange virksomheter stiller også klima- og miljøkrav til sine leverandører. Dette gjelder 65 prosent, og særlig de største virksomhetene. Andelen har gått noe ned siden 2025, men har ellers økt hvert år siden 2018.

Samtidig er det bare fire av ti bedrifter som forventer at bedriftens hovedaktiviteter på sikt vil berøres av omstillingen til et lavutslippssamfunn. Denne andelen har vært på samme nivå siden 2023. De største bedriftene tror i større grad at bedriften deres vil påvirkes av omstillingen (57 prosent).

Nær fire av ti virksomheter mener at overgangen til en grønnere økonomi vil gi nye kommersielle muligheter. Andelen er høyere blant de største virksomhetene (61 prosent) enn blant små og mellomstore (30–38 prosent), og har vært stabil de siste fire årene.

Flere virksomheter i Oslo setter nå egne mål for reduksjon av klimagassutslipp. I alt oppgir 45 prosent at de har slike mål, og andelen har økt jevnt over tid. Det er nå omtrent like vanlig å ha klimamål som å ikke ha det.

Det er samtidig tydelige forskjeller etter virksomhetsstørrelse. Blant de minste virksomhetene (5–19 ansatte) har 35 prosent egne mål. I virksomheter med 20–49 ansatte gjelder dette halvparten, mens andelen er 72 prosent blant virksomheter med mer enn 50 ansatte.

Det er også store forskjeller i utbredelsen av miljøsertifiseringer, som ISO, Miljøfyrtårn og EMAS. Blant små virksomheter har 34 prosent minst én sertifisering, sammenlignet med 50 prosent blant mellomstore og 69 prosent blant de største virksomhetene. Miljøfyrtårn er den vanligste sertifiseringen, mens ISO 14001 er mest utbredt blant de største virksomhetene.

Fire av ti virksomheter i Oslo fører regnskap for klimagassutslipp. Andelen har økt jevnt de siste årene, og er nå på sitt høyeste nivå så langt. Halvparten av virksomhetene fører ikke slikt regnskap, mens én av ti er usikre på om de gjør det.

Det er store forskjeller mellom små og store virksomheter. Blant virksomheter med 5–19 ansatte fører tre av ti regnskap, mens det gjelder syv av ti blant virksomheter med mer enn 50 ansatte. Blant mellomstore virksomheter er andelen 55 prosent. Andelen som fører klimagassregnskap, har økt i alle størrelsesgrupper.

De siste årene har vi sett en tydelig utvikling der stadig flere bedrifter jobber mer systematisk med klima og miljø. Andelen som fører regnskap for klimagassutslipp og setter egne klimamål har økt jevnt, og er nå på sitt høyeste nivå. Samtidig er det fortsatt store forskjeller mellom små og store virksomheter, der de største i større grad har både utslippsregnskap, egne mål og miljøsertifiseringer.

Vi ser også at det fortsatt er viktig for bedrifter å bli oppfattet som klima- og miljøvennlige, og mange stiller klima- og miljøkrav til leverandører.

Færre bedrifter enn før har gratis parkering til sine ansatte (43 prosent). 23 prosent har gratis parkering til over halvparten av sine ansatte, mens andelen var 28 prosent i 2025.

Befolkningen i Oslo er stort sett fornøyde med kollektivtrafikken, og mange føler seg trygge som fotgjengere i trafikken. Syv av ti mener at kollektivtilbudet dekker deres behov, og nær syv av ti opplever å føle seg trygge som fotgjengere i Oslo. Tilfredsheten gjelder på tvers av kjønn og alder. Andelen som oppgir at de føler seg trygge faller når det gjelder sykkel. Fire av ti oppgir at det er trygt for dem å sykle i Oslo.

Nær halvparten oppgir at lavere billettpris er viktig for at de skal velge kollektivt oftere i hverdagen. Mellom to og tre av ti mener at mindre forsinkelser, hyppigere avganger og kortere reisetid er viktig. Det er særlig de yngste og personer mellom 40 og 44 år som fremhever mindre forsinkelser som viktig. Lavere billettpris er også viktigst for dem under 60 år.

For at innbyggerne skal sykle oftere i hverdagen, trekkes særlig sammenhengende sykkelveinett frem som viktig (tre av ti oppgir dette). Tryggere sykkelparkering der man skal, oppgis også som viktig, etterfulgt av flere sykkelfelt og bedre brøyting, strøing og feiing.

Halvparten av innbyggerne mener at Oslo sentrum bør være mest mulig bilfritt. Det er flest mellom 30 og 44 år som mener dette, men andelen i denne gruppen har sunket siden 2025.

Innbyggernes forbruksvaner og holdninger til sirkulære løsninger er et nytt tema i årets undersøkelse. Resultatene viser at det er mest vanlig å kjøpe nytt når man trenger varer som klær, elektronikk eller møbler (61 prosent). Samtidig oppgir en tredel (33 prosent) at de sist kjøpte brukt da de hadde behov for en vare. Bruktkjøp er mest utbredt blant de yngste, og minst vanlig blant personer over 60 år. Det er også flere kvinner enn menn som oppgir at de sist kjøpte en vare brukt fremfor ny.

For tilgang til utstyr som verktøy eller hageutstyr man ikke eier selv, er det vanligere å kjøpe brukt, låne eller leie enn å kjøpe nytt. Det mest utbredte er å låne (41 prosent). Blant kvinner er det vanligst å låne utstyr, mens det blant menn er vanligst å kjøpe nytt. De yngste låner klart mest, og svært få i denne gruppen kjøper nytt.

Når produkter går i stykker, oppgir en firedel at de reparerer produktet (24 prosent). Likevel er det mest utbredt å kjøpe nytt, og den viktigste årsaken er at reparasjon ville kostet like mye som eller mer enn produktets verdi.

Når det gjelder klær, kjøper de fleste et moderat antall plagg i løpet av året (6–10 eller 10–20 plagg). Det er få som ikke kjøper klær i det hele tatt, og også relativt få som kjøper svært mange plagg. Yngre oppgir gjennomgående et høyere forbruk enn eldre. Kvinner har også et høyere forbruk enn menn, og flest kvinner kjøper mellom 10 og 20 klesplagg årlig.

Innbyggerne forventer i stor grad at butikker og serveringssteder legger til rette for klimavennlige valg. Dette gjelder spesielt tiltak for å redusere matsvinn, begrense bruk av emballasje og legge til rette for reparasjon. En del forventer også at virksomhetene har tilgang til brukte varer, mens rundt to av ti forventer vegetariske alternativer på spisesteder og utslippsfri transport av varer. Kvinner har gjennomgående høyere forventninger enn menn, særlig når det gjelder vegetariske alternativer og redusert bruk av engangsemballasje.

Seks av ti mener at det offentlige i stor grad bør bidra til å gjøre det enklere og rimeligere å reparere og gjenbruke. Flere kvinner enn menn mener dette er et offentlig ansvar, mens det er små forskjeller mellom aldersgruppene.

Et nytt spørsmål i årets undersøkelse ber innbyggerne anslå hvor mye klimagassutslippene i Oslo har endret seg siden 2009. Svaralternativene spenner fra en økning på 10–20 prosent til en reduksjon på 30–40 prosent. Fasiten er at utslippene er redusert med 30–40 prosent, men kun fem prosent svarer i tråd med dette.

Den største andelen (30 prosent) tror at utslippene er redusert med 10–20 prosent. Samtidig er det stor spredning i svarene, og mange oppgir at de ikke vet (22 prosent).

Unge fremstår som mer pessimistiske: Flere unge enn i andre aldersgrupper mener at utslippene har økt med 5–10 prosent, eller at de er uendret siden 2009. Også blant menn er det flere som mener at utslippene er uendret.

Målet om å redusere de direkte utslippene av klimagasser i Oslo med 95 prosent ble vedtatt av bystyret i 2016. Dette målet har hatt stabil støtte i befolkningen i alle de ti årene Klimaundersøkelsen har blitt gjennomført. Flere kvinner enn menn mener at målet er svært eller ganske viktig (71 prosent mot 56 prosent).

Samtidig var oppslutningen høyest i perioden 2017–2020. I 2026 er det 64 prosent som mener at målet er svært eller ganske viktig. Dette er en svak økning fra 2025, men nivået er fortsatt lavere enn i toppårene. I både 2025 og 2026 har andelen som svarer «verken eller» økt, samtidig som andelen som mener målet er «svært viktig» har gått ned. Blant kvinner har andelen som mener målet er viktig gått ned i 2026 sammenlignet med 2023 og 2025. Samtidig har andelen menn som svarer «verken eller» økt de siste to årene, til 20 prosent.

Blant de yngste (16–29 år) så vi i 2025 en nedgang i andelen som mener målet er svært eller ganske viktig, men denne andelen har økt igjen i 2026. Samtidig har andelen som svarer «verken eller» i denne aldersgruppen økt fra 20 prosent i 2024 til 32 prosent i 2026.

Flertallet mener fortsatt at arbeidet med å nå klimamålene gjør byen bedre å bo i (59 prosent). Samtidig er det flere enn tidligere som svarer «verken eller». Økningen er særlig tydelig blant menn sammenlignet med året før.

Som tidligere år er det færrest i aldersgruppen 16–29 år som mener at klimatiltakene gjør byen bedre å bo i. Forskjellen mellom denne gruppen og de øvrige aldersgruppene skyldes i hovedsak at flere svarer «verken eller».