Slik fikk Oslo bekkene tilbake

På toppen av Bjerkedalen park munner en bekk ut av et rør. Den klukker seg nedover steinene som leder vannet 300 meter gjennom et naturlig løp nedover parken. Vannet snor seg gjennom kulper, små fosser og en dam. Bekken omkranses av grønt parkområde og boliger med en barnehage, ballbaner og et spisested som nærmeste nabo.

For noen tiår siden så det ikke slik ut her i Bjerkedalen, eller Økernbråten som det da het. Da skjulte Hovinbekken seg i rør under bakken, i likhet med mange av Oslos bekker og elver.

Gjennom store deler av 1800- og 1900-tallet jobbet byen med å gjemme bort vannet. De siste 25 årene har det pågått et omfattende gjenåpningsarbeid. Bekkene og elvene skal opp i dagen igjen.

For hundre år siden hadde bekkene og elvene en helt annen funksjon i byen enn i dag.

– Oslo var en veldig bekkerik by, og bekkene ble en hendig måte å bli kvitt avfall og avløp på. Det førte til stank og sykdom, og dermed kom det krav om å lukke dem i rør under bakken for å hindre smitte. Bekkene ble rett og slett en del av avløpssystemet, sier Tharan Fergus som er byutviklingskoordinator og prosjektutvikler for «Vann i by»-prosjekter i Vann- og avløpsetaten i Oslo kommune.

Hun forklarer at man med datidens forståelse av forurensning og helse valgte å fjerne vannet fra overflaten.

I takt med en rivende byutvikling fortsatte vannet å tape kampen om plassen etter hvert som byen trengte flere boliger, veier og annen infrastruktur.

Tharan Fergus sier at en av faktorene som en gang førte til at vannet ble gjemt bort, også skulle bidra til å hente det frem igjen.

– En grunn til at man lukket bekkene var jo folkehelse. Men etter hvert så man sammenhengen mellom grøntområder, tilgang på ren natur og helse.

Synet på vann og forståelsen av folkehelse endret seg gradvis med framveksten av miljøbevegelsen. I 1971 vedtok kommunen at bekkene skulle slutte å lukkes, selv om noe lukking fortsatte etter dette.

Oslos vassdrag var i dårlig forfatning og svært forurenset. Vann – og avløpsmiljøet i kommunen begynte å overvåke vannkvaliteten.

Senere ble også vassdragene kartlagt for å få oversikt over hva som lå åpent og lukket. På slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet begynte ideen om gjenåpning å komme inn i kommunens planer. I Grøntplanen fra 1993 ble det foreslått å vurdere å åpne de lukkede vassdragene.

Tharan Fergus sier hun ble overrasket da hun oppdaget Oslo helseråd sin rolle i dette arbeidet.

– Helserådet var faktisk en pådriver for å få mer vassdragsnatur i byen. De hadde en veldig sterk rolle i miljøpolitikken.

Dette var med på å legge grunnlaget for gjenåpningsarbeidet, som senere vokste frem gjennom godt samarbeid på tvers av ulike etater og fagmiljøer.

Selv om kommunen var tidlig på ballen med å kartlegge vassdragene og overvåke vannkvaliteten, skulle frivillige krefter få mye å si for gjenåpningsarbeidet.

Tharan Fergus trekker frem Oslo Elveforum som en viktig pådriver for å få byens bekker og elver opp i dagen.

– Oslo Elveforum har hatt muligheten til å påvirke politisk og opinionen på en helt annen måte enn kommunens medarbeidere kan. De har vært helt sentrale for å få opp enkelte prosjekter.

Trine Johnsen har vært med i Oslo Elveforum siden 2001, året etter det ble etablert. Hun sier at mye av arbeidet allerede var satt i gang av kommunen.

– Vi hadde jo ikke kunnet jobbe sånn som vi har gjort, hvis ikke Vann- og avløpsetaten, tidligere Friluftsetaten (nå Bymiljøetaten) og Helserådet hadde gjort mye av jobben på forhånd.

Oslo Elveforum tok også initiativ til Samarbeidsforum for vassdrag i Oslo for å få en mer helhetlig vassdragspolitikk og samarbeid på tvers. Etter 25 år med arbeid for å synliggjøre byens vassdrag merker Trine Johnsen en endring hos folk.

–  Folk er blitt mye mer klar over at det går elver og bekker i Oslo.

De siste to tiårene har stadig flere bekkeløp kommet fram i byen. Et av de tydeligste eksemplene er Hovinbekken. Den har gått fra å være en av de mest lukkede bekkene i byen til å bli en av de mest åpne.

Arkitekt og byplanlegger Sidsel Andersen forteller at da hun ble med i Groruddalsatsingen i 2007 var oppdraget å ruste opp et nedslitt grøntområde på Økernbråten (som i dag er Bjerkedalen park). Gjemt under bakken rant Hovinbekken.

– Vi visste jo at det lå en bekk i rør, og det var begynt å bli litt stemning for å begynne å åpne, sier Andersen som var prosjektleder fra bydel Bjerke. Siden har hun vært sentral for gjenåpningen av flere strekninger langs Hovinbekken.

Bekken ble etter hvert inkludert i planene for opprustning av grøntområdet, og prosjektet fikk midler til å teste gjenåpning. Det førte til at Hovinbekken i 2013 ble åpnet 300 meter gjennom Bjerkedalen park som del av oppgraderingsprosjektet. I 2015 vant parken Oslo bys arkitekturpris, og i 2016 pris for beste norske uterom.

Senere har Hovinbekken kommet opp bit for bit gjennom Hasle, Ensjø, Jordal og Klosterenga i takt med byutviklingen. I løpet av rundt 15 år er cirka 2,8 kilometer av bekken gjenåpnet.

I følge Tharan Fergus i Vann- og avløpsetaten illustrerer gjenåpningene langs Hovinbekken hvor viktig det er at bekken kommer tidlig inn i planene når områder i byen skal utvikles, slik at det blir satt av plass.

Når vann hentes opp i dagen igjen skjer det også noe med livet i bekken. Sidsel Andersen minnes en kald januardag i arbeidet med gjenåpning av Hovinbekken i Bjerkedalen park, da vannet skulle overføres fra røret til det nye bekkeløpet.

– Plutselig stod en av anleggsarbeiderne med en ørret i hånda som kom ut av kulverten og ut i lyset. Det var liksom det første lille tegnet på at bekken var tilbake.

For hva skjer egentlig med naturen når en bekk hentes opp i dagen?

– Det er egentlig litt sånn magisk, det her med livet som vender tilbake, sier Terje Laskemoen, som er biolog og direktør for Miljødivisjonen i Bymiljøetaten. Han forteller at erfaringene fra prosjektene i Oslo viser at mye av livet reetablerer seg selv når vannet dukker opp igjen. Fisk er blant annet blitt observert i kulverter dypt under bakken.

– Det har vært et prinsipp hele veien at vi ikke skal sette ut fisk når man har fått opp en bekk, men heller satse på at det kommer naturlig reetablering. Det samme gjelder insektene. Enten følger de med vannet, eller så finner de veien dit selv. Veldig mye av livet kommer tilbake av seg selv, forteller Laskemoen.

Det samme gjelder naturen. Etter en gjenåpning tar det kun få sesonger før kantsonene til bekken bidrar til frodig ny natur lokalt.

Da de første bekkene ble gjenåpnet på starten av 2000-tallet var det ikke først og fremst på grunn av klimaendringene. Da handlet det mer om vannmiljø, natur, rekreasjon og byutvikling.

Med økt kunnskap om klimaendringene og konsekvensene av kraftig regn fikk gjenåpning av bekker en tydeligere rolle i klimatilpasningsarbeidet. Dette påvirket også hvordan bekkene ble utformet. Det forteller Tharan Fergus i Vann- og avløpsetaten.

–  Klimatilpasning trenger plass, sier Tharan Fergus og forklarer at denne bevisstheten om klimaendringene og klimatilpasning nå gjør at det settes av plass til at bekkene skal kunne håndtere store vannmengder når det regner mye.

– Ved Jordal er Hovinbekken bygget for å holde igjen og forsinke vann. Og man ser at det virker. Bekken holder igjen såpass mye vann at det kan redusere skadeomfanget videre nedover i Schweigaards gate.

Sidsel Andersen peker på hvordan gjenåpningsarbeidet også er med på å hente frem byhistorie.

– Hovinbekken har sin historie. Når du får opp vannet, får du også opp byens historie og en helt annen bevissthet om byen. Tidligere var det både jordbruksland, isproduksjon og teglverksproduksjon langs Hovinbekken.

Terje Laskemoen i Bymiljøetaten snakker om gjenåpningsarbeidet som en gevinstpakke.

– Da må jeg trekke frem denne multigevinsten med økosystemtjenester, sier han og forteller hvordan en åpen bekk gir bedre plass til vannet ved mye regn, gjør det enklere å oppdage forurensningskilder, bidrar til bedre folkehelse og økt biologisk mangfold.

– Da har du mye av gevinstpakka.

I Bjerkedalen park fortsetter bekken å klukke seg nedover landskapet før den delvis forsvinner inn i en kulvert. I forbindelse med utbygging av Økern sentrum er det satt av plass til at en sidebekk til Hovinbekken, kan komme opp og sildre gjennom nabolaget.

I over hundre år jobbet Oslo for å gjemme bort vannet for å få plass til byen. Nå fortsetter arbeidet med å gi plass til begge deler.