– Unge er ikke klimatrøtte. De er klimaforvirret.

Du husker sannsynligvis at 40 000 norske skoleelever streiket for klimaet i 2019. Titusenvis av voksne deltok samme år på Klimabrølet. For få år siden virket det som at troen på at handlingene våre nytter, var sterkere enn i dag.

I 2019 begynte jeg å jobbe som Klimapilot i Osloskolen. Siden da har jeg holdt hundrevis av foredrag om klima på ungdomsskoler og videregående skoler, i Oslo og resten av landet. Gjennom årene har jeg sett hvordan unge sitt syn på klimakrisen har forandret seg.

Hvis du har fulgt med på debatten om unge sitt klimaengasjement, har du trolig hørt at unge bryr seg mindre om klima nå enn før. Det er delvis sant, men også unyansert. De fleste unge, og de fleste voksne, mener fortsatt at klimaendringene er et alvorlig problem. I 2025 viste Norstat at nordmenn mener at klimaendringene er den største utfordringen verden står ovenfor. Riktignok snakkes det mindre om klimautfordringen enn for noen år siden, og mitt inntrykk er at det samme gjelder for skolen.

Hovedproblemet jeg møter i klasserommene er likevel ikke først og fremst mangel på engasjement, men at mange unge sliter med å tro at handlingene våre nytter.

Spørsmålene jeg får, handler ofte om nettopp dette:

• «Er elbiler egentlig mer klimavennlige enn bensinbiler?»
• «Vil ikke andre land pumpe opp mer olje og gass dersom Norge kutter produksjonen?»
• «Går ikke flyet uansett, selv om jeg lar være å kjøpe billett?»
• «Spiller Norges utslipp noen rolle når Kina slipper ut så mye mer?»

Slike spørsmål fikk jeg også i 2019, men jeg opplever det har blitt flere av dem med årene. Mange unge er usikre på hvilke klimatiltak som nytter, og overdriver ofte hvor krevende det er å bremse klimaendringene.

Blant forskere omtales denne typen tiltakspessimisme noen ganger som en ny form for klimafornektelse. Den handler ikke om å avvise at klimaendringene skjer eller er menneskeskapte, men om å tvile på at løsningene virker. Det bekymrer meg. For hva skal motivere unge dersom de ikke tror at positiv forandring er mulig?

Du har kanskje lest artikler om at unge menn sitt klimaengasjement har falt mer enn andre grupper sitt de siste årene. Denne tendensen ser jeg også i klasserommet. Oftere enn før sitter et par av guttene på bakerste rad med armene i kryss når jeg snakker om klimaet. Kanskje har de latt seg påvirke av influensere på sosiale medier som kritiserer klimatiltak hyppig

Samtidig tror jeg mange overvurderer hvor utbredt denne holdningen er. Min erfaring er at det vanligvis bare er noen få elever som er tydelig kritiske til klimaomstillingen. De aller fleste unge forstår at klimakrisen er alvorlig, bare de får lære om den. Når jeg holder foredrag, sitter flertallet fremoverlent og følger med.

Likevel kan den nye klimafornektelsen prege hele klasserommet. Også elever som er opptatt av klimaet kan møte motstridende påstander om klima, både i nyhetsbildet, på sosiale medier, i den offentlige debatten, og hos gutta på bakerste rad.  Resultatet er altså ikke nødvendigvis at de slutter å bry seg, men at de blir usikre på hva som er sant.

Jeg mener at ordet klimaforvirring beskriver situasjonen blant unge i dag godt. Vi burde snakke mer om dette, og mindre om at unge mangler engasjement. Klimaomstillingen er en av de største samfunnsutfordringene som dagens unge skal fortsette å håndtere gjennom livet sitt. Da trenger de kunnskap, ikke forvirring.

Her kommer skolen inn i bildet. Undervisning kan både styrke kunnskapen om klimaomstillingen og troen på at positiv forandring er mulig.  Tidligere handlet klimaundervisningen hovedsakelig om å forklare hvorfor klimaendringene skjer. Nå må skolen også hjelpe elever med å forstå hvilke løsninger som finnes, hvilke dilemmaer de innebærer og hva forskningen faktisk sier om dem.

For å lykkes med dette må lærere stille kritiske spørsmål, også til egne oppfatninger. Jeg har dessverre møtt lærere som selv har stolt på feilinformasjon om klimatiltak. Det viser hvor krevende dette feltet har blitt.

Samtidig er det ikke realistisk at lærere, i en hektisk skolehverdag, skal ha svar på alt. Derfor tror jeg den beste tilnærmingen ofte er å utforske spørsmålene sammen med elevene. Klasserommet kan være en arena der man undersøker hvilke tiltak som er effektive, rettferdige og gjennomførbare, og hvor elevene får erfare at komplekse spørsmål sjelden har enkle svar.

Det siste er en viktig lærdom i seg selv. Mange av de tiltakspessimistiske påstandene unge møter, framstår skråsikre. Når elevene får fordype seg i spørsmålene, oppdager de ofte at virkeligheten er mer nyansert.

Når det gjelder elbiler, er det for eksempel sant at de bidrar til betydelige utslipp og forbruk av mineraler, men en elbil i Norge forårsaker likevel om lag en femdel av utslippene til en fossilbil. Og når det gjelder olje og gass, er det langt ifra sikkert at andre land vil kompensere for utvinningen som Norge eventuelt reduserer. Kanskje fører markedskrefter og politiske ringvirkninger til det motsatte

Jeg tror også skolen må legge til rette for åpne og undersøkende samtaler om klima. Ikke alle spørsmål bør avgjøres gjennom høylytte debatter. Noen ganger trenger elevene rom til å utforske, tvile og lære sammen.

Mange lærere og skoler gjør mye godt arbeid allerede. Læreplanen gir allerede et godt utgangspunkt for en slik tilnærming, fordi den fokuserer på bærekraftig utvikling, kritisk tenkning, demokrati og medvirkning. Samtidig tror jeg vi bør diskutere om skolene trenger flere ressurser og sterkere støtte til klimaundervisningen. Kanskje trenger vi også nye ordninger som kan gi elever flere møter med klima- og bærekraftsfaglige miljøer utenfor skolen. Klimapilotene er ett eksempel på dette.

En av mine yndlingsfilosofer Hannah Arendt formulerte det slik: «Utdanning er det stedet hvor vi viser om vi elsker barna våre høyt nok til ikke å støte dem ut av verden og overlate dem til seg selv, men i stedet forberede dem på oppgaven med å fornye den verdenen vi deler.»

Vi snakker ofte om hvorvidt unge bryr seg om klima. Kanskje burde vi i større grad snakke om hvorvidt de får hjelp til å forstå klimautfordringen.