Sammendrag

Tilnærmingen som legges til grunn for metodikken er vurderingen av hvordan arealbruk, vegetasjon og overflateegenskaper påvirker vannbalansen i byen. Videre har det blitt sett på hva som, i et overordnet og forenklet perspektiv, påvirker et blågrønt tiltaks evne til å håndtere vann. På bakgrunn av dette har «Blågrønn byindeks» blitt definert som et mål på hvor mye av et (del)nedbørfelt som består av grønne og permeable flater med potensiell effekt for overvannshåndtering.

Prinsippet bak denne metodikken tar dermed utgangspunkt i at den blågrønne byindeksen i hovedsak beregnes ut fra andelen grønt og blått areal som finnes innenfor analyseområdet. Andelen grønt/blått areal utgjør dermed grunnverdien som så justeres opp eller ned avhengig av funksjoner som påvirker områdets evne til å håndtere vann. Disse funksjonene er cellens overflateeganskap, infiltrasjonskapasitet, om cellen er en del av en forsenkning og om cellen er en del av en innsjø, dam, elv eller et vassdrag, eller om den ligger i en avrenningslinje som tilfører vann fra andre celler.

Blågrønn byindeks er en indikator som skal bidra til en mer systematisk og etterprøvbar oppfølging av hvordan byens arealbruk, vegetasjon og overflateegenskaper samlet påvirker vannbalansen, og i hvilken grad byen er i stand til å håndtere nedbør gjennom åpne og lokale, naturbaserte løsninger.

Formålet med indeksen er ikke å fungere som et prosjekteringsverktøy eller et detaljert grunnlag for dimensjonering av enkeltløsninger. Blågrønn byindeks er i stedet ment brukt på et overordnet nivå, for eksempel på delnedbørsfelt-, sone- eller bynivå, og skal gi et helhetlig bilde av status og utvikling over tid. Gjennom dette skal indeksen gjøre det mulig å svare på sentrale styringsspørsmål, som om byen samlet sett har blitt mer blågrønn, om utviklingen har skjedd på steder der den gir størst effekt for overvannshåndteringen, og hvor det kan være behov for ytterligere innsats.

Metodikken har blitt testet på fire ulike områder; Skillebekk, Sofienbergparken, Prinsdal og Grünerløkka. Pilotområdene er valgt for å demonstrere hvordan metodikken slår ut i ulike områdetyper, og for å teste indikatorens prinsipielle egnethet. For pilotområdene har det blitt beregnet en referansetilstand (nå-situasjon) og en måltilstand (ønsket situasjon), som representerer eksempler på referansetilstand og måltilstand. Disse resultatene gir verdifull innsikt, men er ikke tilstrekkelige alene til å fastsette målverdier eller kalibrere indeksens skala for byen som helhet.

Måltilstanden for blågrønn byindeks bør være ambisiøs, men samtidig realistisk. Den bør knyttes til byens samlede evne til å håndtere normalregn med åpne og lokale løsninger, og på lengre sikt også reflektere en styrket robusthet mot mer intense nedbørshendelser. Videre bør mål formuleres med forståelse for at ulike områdetyper har ulike forutsetninger, og at det derfor kan være hensiktsmessig å definere ulike mål for eksempelvis tett by, småhusområder og grøntpregede områder.

En sentral hensikt med blågrønn byindeks er å gi et faglig grunnlag for overordnet styring og prioritering av tiltak, samt kan brukes til rapportering og evaluering av byutviklingen. Indeksen kan benyttes til å sammenligne ulike delnedbørsfelt eller soner, og til å identifisere områder som skiller seg ut med særlig lav eller høy blågrønn kapasitet. Ved å beregne en blågrønn byindeks for byområdene, delnedbørfeltene eller sonene vil det være mulig å identifisere:

• Bydeler med lite vegetasjon
• Områder med høy andel tette flater
• Områder med mangel på blågrønne kvaliteter
• Områder med lavt potensiale for håndtering av normalregn

Videre kan indeksen brukes som et beslutningsgrunnlag når kommunen skal velge hvor ressursene skal brukes. Sammenholdt med kunnskap om hvor kommunen har handlingsrom til å gjennomføre tiltak, kan indeksen brukes til å vurdere hvor økt innsats vil kunne gi størst effekt. Dette kan omfatte vurderinger av hvor etablering av grønne tak, åpne overvannsløsninger på gateplan, økt grøntomfang eller nye fordrøyningsarealer vil bidra mest til å styrke byens evne til å håndtere overvann. Vurderingen av hvilke tiltak som vil gi mest nytte for et område kan så brukes videre i en kost/nytte-vurdering av tiltakene.

Når nye grøntområder, regnbed, grønne tak, endring av vegetasjonstype eller åpne vannløsninger etableres, kan indeksen vise om tiltakene faktisk forbedrer den blågrønne situasjonen. Dette gjør det lettere å dokumentere effekten av investeringene.

I planprosesser kan indeksen brukes til å:

• Fastsette minimumskrav til blågrønne kvaliteter for et område
• Identifisere områder som trenger kompensasjon for tap av natur
• Sikre at nye utbygninger bidrar positivt til overvannshåndtering og økologiske funksjoner

Ved å beregne en blågrønn byindeks for Oslo, samt jevnlig holde denne indeksen oppdatert, vil man enkelt kunne se om byen blir mer eller mindre blågrønt år for år, og om utviklingen går i ønsket retning.

Rapporten viser at blågrønn byindeks tilfører mer informasjon enn ren kartlegging av vegetasjon, ved å koble grønn- og blå struktur til infiltrasjon, fordrøyning og mottak av overvann. Indikatoren gir dermed et mål på funksjon, ikke bare omfang, og kan brukes til å vurdere hvor byen er best rustet til å håndtere normalregn, og hvor det er behov for økt innsats.

Pilotområdene gir nyttig innsikt i metodikkens egnethet, men er ikke tilstrekkelige for å fastsette målverdier eller kalibrere skalaen alene. Full styringsverdi av indeksen forutsetter derfor byomfattende beregninger, der referansetilstand og realistiske måltilstander kan defineres og følges opp over tid.