Group 2 Copy

En tidligere klimafornekters bekjennelser

– Etter en ufattelig snørik vinter og tropevarm sommer fikk vi flom i Gudbrandsdalen i oktober. California brenner opp, og tyfoner og orkaner preger nyhetene. Nå må alle våkne opp og forstå at dette er vår skyld.

Tekst Mari Fossheim Foto Fartein Rudjord

Businessmann og investor Jens Ulltveit-Moe (76), korrekt antrukket med grå dress og mørkeblått slips, har akkurat satt tennene i et høyt smørbrød. Vi sitter i øverste etasje på Gamle Tøyen hovedgård, Oslos eldste kjente bevarte tømmerbygning. Dette er kontoret til direktøren for Naturhistorisk Museum, Tone Lindheim.

Rett utenfor ligger tomten der Norges første Klimahus nå skal bygges. I løpet av 2019 vil det stå klart. 650 kvadratmeter. Mellom Brøggers hus og det som en gang skal bli Veksthuset på museumsområdet på Tøyen. Huset finansieres i stor grad av nettopp Ulltveit-Moe. Hele 70 millioner har han personlig bladd opp. Det er det gode grunner til.

Jens Ulltveit-Moe og Tone Lindheim på byggetomta

Ulltveit-Moe på byggetomten til det nye Klimahuset sammen med direktør ved Naturhistorisk Museum, Tone Lindheim

­– Se på tobakk for eksempel. Al Gore har snakket mye om at det tar 40 år å endre vanene og holdningene våre. Jeg har aldri røkt selv, men det plaget meg heller aldri. Men nå plager det meg. I dag vet vi hvilken trussel klimaendringer utgjør. Men de 40 årene har vi ikke. Vi må handle nå.

Ulltveit-Moe snakker om det som bekymrer han aller mest.

Torkjell Leira, Tone Lindheim og Jens Ulltveit-Moe ser på skissene til Klimahuset.
Levende by
Her kan du lære alt om klima

Klimamas var noe venstresiden hadde funnet på

Han er klar på at muligheten til å gjøre noe med dette stadig blir mindre. Det er akkurat derfor han vil nå inn til den første generasjonen som vet noe om klimaendringer, men først og fremst vil han vekke opp den siste generasjonen som kan gjøre noe med dem.

Jeg trodde det grønne skiftet ville komme raskt. Jeg forventet et taktskifte i verdensøkonomien, og jeg trodde jeg kunne tjene godt på det også.

­– Jeg vet godt hvorfor mange velger å lukke øyene og ørene til det som skjer på kloden. Til tross for at tallenes tale er krystallklar. Jeg kjenner alle argumentene jeg, sier han og sukker oppgitt.

Han var en klimafornekter selv, og hørte om «dette klimamaset» på konferanser. Han feide det hele bort som noe venstresiden hadde funnet på for å «plage kapitalistene». Han svarte som mange andre:

– «For det første så er det ikke sånn, det er bare pressen som rapporterer feil», og for det andre «om det er sånn, så er det ikke menneskeskapt», for det tredje «om det er sånn så vil teknologien redde oss», «om det virkelig er sånn så er det så lenge til noe skjer at det ikke er vits i å gjøre noe nå», og «er det egentlig så farlig?»

spesialrapporten til FNs klimapanel framhever elektrifisering av transport som et viktg tiltak
Oslo i verden
Dette kan Oslo og verdens byer gjøre for å begrense den globale oppvarmingen

Det var altså ikke gitt at denne mannen skulle snu på flisa i sin oppfatning om tingenes tilstand og menneskeskapte klimaendringer.  Men så han leste FNs klimarapport i 2003 etter sterk oppfordring fra sin venn, BI-professor Jørgen Randers.  Da fikk han en skjellsettende opplevelse. Jo mer han leste, jo verre så framtida ut.  Egen business så spesielt mørk ut.

– Jeg var jo veldig inne i oljeklyngen da. Hele mitt virke handlet i stor grad om olje og gass: jeg var tankreder, hadde oljeverft, jeg bygde oljeplattformer, jeg brukte seismikk for å finne olje. Jeg hadde så mange grunner til å lukke øyene. Men da jeg leste den rapporten … ja da ble jeg skremt.

Tankrederen så omrisset av en begynnende katastrofe for menneskeheten.

– Det jeg så var to ting: i et 100 års perspektiv var dette svært alvorlig og i et 300 års perspektiv var det en ren katastrofe for menneskeheten og kloden. Men jeg så også at dette kunne unngås. Ikke enkelt, men det kunne la seg gjøre. Det mennesker skaper kan mennesker stoppe.

Både tjene penger og utøve et menneskelig ansvar

I 2004 kom den yngste datteren Agnes til verden. Da meldte tankene seg: skulle hun og hennes generasjon måtte bære miljøsyndene til hans generasjon? Det moralske ansvaret veide tungt.

– Jeg tenkte at hennes liv ville preges av store klimaforskjeller hvis vi ikke gjorde noe. Så tenkte jeg at store omstillinger i samfunnet også ville gi store muligheter. Så jeg følte et sterkt menneskelig ansvar, og en, nesten for godt til å være sant, mulighet til å tjene penger.

Han ler tørt.

– Jeg er jo forretningsmann.

Tre skoleelever ved Kastellet skole som velger å gå til skolen i stedet for å bli kjørt.
Smart by
Klimabudsjettet 2019: De viktigste tallene

Over noen år solgte han seg ut av alle oljevirksomhetene. Pengene ble heller investert i det grønne skiftet. Bioenergi i Brasil, solenergi i USA og Kina og skogdrift i Canada. Noen umiddelbar suksess ble det imidlertid ikke.

– Jeg trodde det grønne skiftet ville komme raskt. Jeg forventet et taktskifte i verdensøkonomien, og jeg trodde jeg kunne tjene godt på det også.

Slik skulle det ikke gå. Verden var ikke klar for det grønne skiftet, og investeringene gikk til dels skikkelig dårlig.

– Økonomisk sett var jeg helt klart altfor tidlig ute.  Det handlet heller ikke bare om klima og det nye grønne skiftet, men mye om politikk. Jeg hadde møkk uflaks med handelskrigen mellom USA og Kina som påvirket solinvesteringene og subsidieringen av bensin i Brasil ødela for bioetanol-satsningen. Men nå skjer de tingene jeg trodde skulle skje raskt, og jeg har tro på investeringene. Skogdriften i Canada solgte jeg meg ut fra i sommer. Det var en kjempesuksess, sier han fornøyd.

– Skadefryd er den største glede

Han har blitt omtalt som «ateist i Vatikanet» og er det ikke fritt for at han har møtt noen hånlige flir av finanskollegaer opp gjennom årenes løp. Når den store profitten har uteblitt og de grønne investeringene ikke har vist å lønne seg.

–Skadefryd er den beste glede, vet du. Trygve Hegnar har for eksempel aldri latt en sjanse gå fra seg til å si noe om dette. «Er du romantiker i business, taper du penger». Ha!

Lederen for C40-nettverket skryter av Oslos klimastrategi.
Meninger
Slik kan Oslos Klima- og energistrategi inspirere verden til de aller djerveste klimatiltakene

– Det er kanskje riktig det. Men etter mitt syn har jeg gjort det riktige, og jeg har hatt økonomisk mulighet til det.

Boring i Barentshavet er bortkastede penger

Han trommer fingrene i bordet og setter seg ytterst på stolen:

– Hadde jeg heller investert i kull kunne jeg tjent penger på kort sikt. Etter at Trump kom har kullprisene har gått opp i USA, men det interessante er at verdien på kullselskapene ikke har økt. Investorene vet at dette er midlertidig, sier han og legger til:

– Verden er full av olje og gass, men nå vil oljefeltene bli verdiløse. Det har skjedd med kull i England og Tyskland, og jeg kjenner meg svært trygg på at det vil skje med olje også. Så det kan godt hende det er olje i Barentshavet, men når det er bygget ut om 5 til 10 år, er ikke vår olje den billigste uansett. Det vil være et gedigent tapsprosjekt, sier han og rister oppgitt på hodet.

Jeg prøver å ta det mykt, men opplever at næringslivet, LO og NHO drar føttene etter seg. For Norge er jo litt det lykkelig unntaket i verden.

Til tross for at han kjenner seg trygg på at investeringene han har gjort både støttes av de underliggende trendene og vil gi økonomisk vekst på sikt, skulle han gjerne hatt flere med på laget for å dra klimalasset. Norske politikere har skuffet stort. Spesielt de store partiene:

– Parisavtalen ble et betydelig skifte bevisstheten, og gjennom EU har vi nå bundet oss til masten. Målene vi har satt oss nå er svært ambisiøse, og vi er nødt til å gjøre store strukturelle endringer for å nå de målene. Dette har blitt det viktigste klimatiltaket vi har.

– Jeg har snakket med både Erna Solberg og Jonas Gahr Støre om dette, og de er begge overbevist om at vi har en stor utfordring foran oss.  Men de er avhengig av å bli valgt og gjenvalgt og velger å fokusere på det som tenner hos folk. Klimaspørsmålet er det småpartiene som må fronte. I Oslo kom klima på vippen og det førte med seg et grønt skifte.

– For å få politisk handling må folk flest få klima som fanesak.

Ulltveit-Moe har gitt opp sin egen generasjon

Helt mørkt er det likevel ikke, og noen ganger har han blitt gledelig overrasket over folks endringsvilje. Som da han som leder i Klimapanelet i Høyrestyrte Bærum gikk inn for en rekke ganske dristige forslag: kjøreforbud i 500 meters omkrets rundt skolene, dyrere parkeringsplasser, fossilfrie byggeplasser, krav til etterisolering og regler for materialer i nye hus.

– Jeg forventet en skikkelig sur reaksjon. Det fikk jeg overhodet ikke. Mine forslag ble tatt imot med åpne armer. Det var veldig gledelig, sier mannen som fortsatt føler seg litt som Jehovas vitne som ringer på og plasserer en fot i døråpningen fordi han har et budskap som skal forkynnes.

– Det er litt sånn: hør sannheten! Ha ha!

Oslo i verden
Slik jobber Europa for bilfritt sentrum

– Jeg prøver å ta det mykt, men opplever at næringslivet, LO og NHO drar føttene etter seg. For Norge er jo litt det lykkelig unntaket i verden. En halv meter høyere vannstand vil ikke påvirke oss så mye. Men det som skjer er at vi får millioner av klimaflyktninger. Om 100 år store deler av kloden være fullstendig ubeboelig og veldig store befolkningsmasser må i bevegelse. Det er en kjempeutfordring, sier den tidligere klimaskeptikeren.

Ulltveit-Moe og Tone Lindheim

Ulltveit-Moe vil at barn og unge som besøker Klimahuset skal få en aha-opplevelse.

Selv om han ikke lenger snakker til døve ører og leder klimainitiativet Norge 203040, sammen med aktører som blant annet IKEA, Hydro, Veidekke og Telenor, har han i stor grad gitt opp sin egen generasjon. Nettopp derfor vil han nå neste generasjon. I 2019 er fokuset rettet mot Klimahuset i Botanisk hage på Tøyen.

Hva forteller vi våre barn?

– Her skal det være utstillinger som ikke er belærende og kjedelige, men interessante og spennende for nye generasjoner. «Hva kan jeg gjøre» «hva med vårt ansvar». Vi må la nye stemmer komme til, og det vil jeg at Klimahuset skal legge til rette for. Det er en sann glede å se at det er et slikt salig rot på tomten, det betyr at det skjer noe, smiler Ulltveit-Moe og ser frem til at Osloungdom skal strømme til utstillingene.

– Da jeg hørte at alle 6. klassingene skal gjennom her en gang i året ble mine drømmer oppfylt.

Målet er å gi dem en aha opplevelse lik den han selv hadde i 2003.  For er det en ting som er viktig for den angrende klimasynderen så det: «hva forteller vi våre barn?»

– Bør vi ikke etterlate koden i bedre forfatning enn da vi fikk den? Det ligger vi ikke an til nå. Men vi er nødt til å prøve.